Så heldig …

Ja, jeg er det. Heldig på så mange måter. Det detter inn så mye jeg er takknemlig over fortere enn jeg klarer å nevne. Barna, helsen, mamma, familie, nettverk – ja, det er så mye jeg kunne ha mistet. Jeg har beholdt det og i tillegg fått så mye mer. 

Historien min er blitt fortalt. I hvert fall deler av den og på den måten jeg husker det. Oppfattet det. Min oppfattelse. Ikke barnas – Elise og Fredrik sin oppfattelse av det. Ikke mamma sin heller. Men min – og det er jeg klar over. Skjønner du? De har en annen oppfattelse av det. Jeg vet det. Sånn vil det alltid være og mange følelser og tanker forblir usagt hos oss alle. 

Det er så mye mye mer enn at jeg dempet følelsene mine, utilstrekkeligheten min, mørket. Og mørkere ble det – lenge. Mange år med vondt. Men det snudde, heldigvis. Allikevel må vi fortsatt leve med det som har vært. Hver for oss, på en måte. Hver vår måte å håndtere det på. Ettersom hvordan vi opplevde det og hvordan vi lever med det i dag. For det blir ikke borte. Jeg må leve med det jeg har gjort mot meg selv, og det jeg har påført barna mine. De er voksne nå, men man vokser det ikke av seg. Det ligger der. 

Vi kan bearbeidede det. Jobbe med inntrykkene og ettervirkningene. Traumene. For det er det – traumer. Sår på hjernen – sinnet. Jeg syns jeg har funnet en trygg vei for å leve godt i dag. Min vei og den vil jeg holde meg til. Ikke ta noen avstikkere eller snarveier, men følge samme vei – resten av livet. 

Pårørende må også det. Finne sin vei. Leve med det, på sin måte. 

Men kanskje det viktigste av alt – vi må akseptere. Sånn var det. Fortiden kan vi ikke forandre, men vi kan prøve å leve bedre dagen i dag. Jeg kan gjøre mitt beste og det samme gjelder alle andre også. For seg selv. 

Takknemlighet – det er det jeg føler. Jeg har fortsatt alt som betydde noe. Ikke alle har det, etter en reise i rusavhengighet. Familien gir opp. Orker ikke mer – flere skuffelser. De trekker seg unna – forståelig nok. De har fått nok – må ta vare på seg selv. Kan vi som rusavhengige forstå det? 

Når vi innser vår egen maktesløshet – først da skjønner vi. Det er første steg – total maktesløshet og fullstendig overgivelse . Vi må gi opp og ta imot hjelp. Virkelig innse vårt nederlag og våre feil. Ikke noen andres sin feil – kun vår egen. Da først kan vi forvente en utstrakt hånd. 

(Husk – det var ingen som løftet glasset for deg)