Det var etter hvert angsten jeg måtte dempe …. 
Skjelvingen og den forferdelige uroen. Jeg kjenner på den nå også. Uroen i magen. Og skammen. Det å vite helt sikkert at alle vet. Hvor ille det var. Drikke da jeg sto opp. På vei inn til badet for å tisse, tok jeg det første glasset. Hvis jeg beholdt det, dempet det skjelvingen noe. 

En bauta i livet

Hvem trenger vel ikke det ?

– en klippe å klore seg fast i

– en vegg å lene seg inntil når det stormer som verst

– når følelsene river og det kjennes som å stå alene

– du ser deg rundt, hvor er den som kan ta deg imot. Alt du trenger er noen som tar litt tak i deg så du føler at du holder hodet over vannet

Følelsen av å ikke være alene …….

Metaforiske grublerier

Jeg prøver igjen og igjen men det passer ikke. Passer ikke meg. Det stemmer liksom ikke. Jeg  vil så gjerne men det passer ikke meg. 

Jeg ser den henge der, den genseren, den buksa. Der på stativet i butikken. Så fin, prøver den på. Men nei, den passer ikke. Størrelsen er riktig men fasongen feil. 

Gang på gang opplever jeg dette. Jeg prøver noe jeg liker. Men det passer ikke. Det er ikke meg. Når skal jeg finne «meg»? Hvem er «jeg»?  Hva passer «meg»?

Vi prøver så ofte å være noe vi ikke er. Prøver å være noe vi ønsker, men ikke passer. Passer ikke oss. Vi er ikke de vi ser rundt oss. Hun på fortauet. På butikken. I ukebladet på venteværelset. 

Jeg må begynne å være meg, men jeg vet ikke hvem det er

Min plass

Jeg prøver å finne min plass i livet. I livet ditt, i mitt, i denne verden. Verden som av og til, eller ganske ofte gir meg følelsen av at jeg ikke passer inn. Hvorfor er det sånn? Jeg vil høre til og føle at jeg sklir på plass. I dagene som går og verden som så effektivt følger klokka. Der det føles naturlig for deg. Eller gjør det det?

Jeg klarer ikke late som jeg er noe jeg ikke er. For jeg er jo ikke det. Men jeg er egentlig glad, sier jeg, inni meg. Spesielt når sola skinner, og den gjør alltid det, der bak skyen. Det er sånn det er inni meg også. Skinner på innsiden

Å være meg, bare meg


Jeg trenger å være bare meg av og til. Å være to, et kjærestepar, samboende er helt fantastisk. Jeg føler takknemlighet hver dag for dette. Det å ha noen å ligge inntil, noen å være glad i og som også er glad i meg, det føles trygt og godt. Følelsen gjør meg ydmyk. Jeg har mange rundt meg, venner, bekjente, familie. Et godt nettverk, har jeg. Passe, sånn jeg vil ha det.
Men jeg trenger å være bare Nina også. Gjennom pandemien er det fort gjort å glemme dette. Da kommer frustrasjonen og sinnet. Igjen! Det går utover de rundt. Og meg selv. Jeg trekker meg inn i meg selv. Issolerer meg. Går inn i mørket igjen. Holder på å sprekke av uro kjennes det som. Jeg vil ikke ha det sånn, det er frustrerende. Jeg trenger alenetid. Kunne kjenne at jeg er Nina, et eget selvstendig menneske med egne valg og meninger. Kunne gjøre som jeg vil, Uavhengig av virus, vaksiner, restriksjoner og advarsler. Jeg må ut, alene. Kunne sitte på en kafe, med en kaffe og gjøre ingenting. Se utover Glomma og la tankene fly. Jeg trenger det. Uten å ha dårlig samvittighet.
Jeg vil sitte der og tenke over hvem jeg er igjen. Hva jeg liker og ikke liker. Hva jeg har lyst til og ikke lyst til. Kjenne at jeg har et valg. Jeg må ingenting og jeg kan gjøre nesten alt jeg vil. Nesten alt. Uten dårlig samvittighet. Med musikk på øret. Min musikk, mitt valg. Mine drømmer som finnes der inne. De kan bli virkelige, det vet jeg. Jeg pleier å få det til, jeg vet det. Så jeg vil drømme, drømme meg langt bort. Bare for en liten stund, min stund.

Livet til ettertanke


Noen dager klarer jeg det. Klarer å se litt forbi skyene som først skimtes utenfor min egen horisont hvor bare mine egne tanker og følelser råder. Det er fantastisk å sitte sammen med et menneske som har levd en tid som nærmer seg 90 år. Da jeg kikker over frokostbordet, som bugner av mat, ser jeg henne med litt andre øyne i dag. Hva tenker hun? Vi kommenterer hvilken fantastisk dag vi hadde i går, 17. mai. Så masse god mat og kos. Sammen, tross alt, midt i pandemien som vi klager over.
Jeg spør henne, hun som har levd så lenge, hvordan matbordet sikkert har forandret seg på disse årene. Fra hun var barn og frem til nå. “Å ja” sier hun, “men, man glemmer så fort”. Kanskje for fort tenker jeg. Vi vet ikke hvor heldige vi er. Hun nevner krigen. Det er nok disse minnene som er sterkest. “Da var det vanskelig”, fortsetter hun. Tyskerne som hadde stengt veiene, og moren som eide jord hvor de hadde poteter og kålrot. Jeg prøver å se det for meg. Fire søsken hadde de vært. Krigen har nok satt sine spor, men det merkes ikke ved første øyekast. Tiden går og vi forandres med den.
Jeg er glad jeg kan ha sånne dager. Dager hvor jeg klarer å reflektere litt over hva jeg har og at det ikke er noen selvfølgelighet. Hvordan er hennes dager? Hva tenker hun på? At går fort, vil jeg tro. Vi har det travelt vi rundt. Da jeg på 17. mai satte frem kvister med løv i en vase sammen med to norske flagg, så jeg tårer i øynene til den gamle. Det skal så lite til. Jeg må huske dette. Klare å se de små tingene i en for oss kjedelig hverdag, slik som hun gjør. Kjenne på takknemlighet.

Slått ut på nytt

Igjen opplever jeg livets gang. Jeg blir helt slått ut. Hva er meningen med livet? Tanken kommer av seg selv. Jeg er litt for kjent i kjelleren nå om dagen. I mørket. Dystre tanker. De kommer sammen med følelsen, “tap av kontroll”.

Da jeg opplever noen nære befinne seg i en livskrise. Kanskje ved veis ende? Det føles uvirkelig. Så plutselig. Så endelig?

Å miste kontroll over seg selv. Kontroll over sitt eget liv. Sin egen kropp. Umyndiggjort og ute av stand til å bestemme selv. Jeg grøsser ved tanken. Mister all livsgnist. Mot. Alt føles håpløst. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke skal oppleve dette. Kan jeg det?

Tap av kontroll og selvbestemmelse er blitt min største frykt

Kort mellom glad og lei

Jeg har sagt det før. Det er så skjørt. Så kort vei mellom. Hele tiden balanserende. Er ikke alle veldig irriterende? Kunne ikke det som ble sagt vært usagt? Så mye tomprat. Alt som fortelles og snakkes om. Jeg hater det! Akkurat nå så hater jeg det. Alenetiden, hvor ble den av? En stund hadde jeg alt for mye av den. Nå, ikke nok.
Det blir for mye for meg av og til. Jeg håndterer ikke så mye om gangen lengre. Mas, stress, informasjon, samtaler, alt er for mye. Jeg vil ha mindre. Vil ha stille stunder. Vi ha tid for meg selv med det jeg ønsker, der jeg ønsker på den måten jeg vil ha det. Vil være i fred, samtidig som jeg vil vite det er noen der ute. For meg.
Det er så vekslende, hva jeg vil ha rundt meg. Hva jeg er glad for. Jeg er så glad for å ha så mye og mange i livet mitt. Bare ikke alt på en gang. Orker ikke alt på en gang. Det veksler hva jeg er glad for. Ettersom hvor mye det mases. Stillhet. Det vil jeg ha. Ro. For faan, gi meg ro!
Jeg har ikke treningen min nå. Kan ikke trene. Er det derfor? Jeg finner ikke roen. Sinnsro. Så langt unna føles det.
Men så kommer den. Roen. Jeg takler mer igjen. Da jeg ikke er midt oppi det? Eller har jeg fått ting på avstand? Jeg faller til ro og orker igjen å høre på andre. Til en viss grad orker jeg det. Jeg må leve i nuet, må ta det som ting kommer. Jeg må holde meg selv i vater.

Kort mellom glad og lei

Jeg har sagt det før. Det er så skjørt. Så kort vei mellom. Hele tiden balanserende. Er ikke alle veldig irriterende? Kunne ikke det som ble sagt vært usagt? Så mye tomprat. Alt som fortelles og snakkes om. Jeg hater det! Akkurat nå så hater jeg det. Alenetiden, hvor ble den av? En stund hadde […]