Odd Børretzen var fin, syns jeg. Og noen dager er det helt all right. I går var en sånn dag – ja, i dag også egentlig. Men det var i går jeg begynte å tenke på det. Det var vel egentlig takknemligheten som slo til igjen. Jeg kjente på en veldig takknemlighet over livet. Det hender jeg gjør det og det er fantastisk. Jeg kjente en stor takknemlighet over å bare være tilstede – frisk og opplagt. Vi har alle bekymringer og ting som venter, men allikevel er jeg blitt flinkere til å kjenne etter at jeg kan være lykkelig selv om ikke alt er perfekt.
Jeg skulle ha venninner på besøk også, og kjente at dette gjorde meg glad. Og så slo det meg – jeg er ferdig med å fikse fasaden. Jeg trenger ikke det. Jo da, jeg dekket bordet og kjøpte noen blomster for å gjøre det hyggelig men that`s it. Ferdig med de greiene der med å bevise for andre hvor fint og godt jeg har det. For hvordan jeg har det inni meg, det fikk jeg av de som kom. De fantastiske venninnene mine fra gamle dager – vi skravlet som vi gjorde før. Vi lo så vi skreik av tidligere hendelser. Herregud så glad jeg er for at jeg har levd livet mitt med gode venner og fortsatt kan gjøre det.
Takk til Helga som sto for hudpleien og takk til Elisemin som stilte opp for mamman sin.
Ja, denne gangen førte veien meg til Roma. Veien jeg går og holder meg på viser seg og ha mange flotte avstikkere som hjelper høye skuldre å senke seg.
For en fantastisk flott by Roma er. Fra første øyeblikk omfavnet jeg denne mye omtalte hovedstaden. Både bygningene, de smale gatene og ikke minst maten – jeg elsket det. Denne gangen lot jeg shoppingen være og bare nøt det å kunne slappe av. Det å sitte ned, bare se og lytte til en annen kultur føltes deilig avslappende igjen. Skolebøkene var gjemt og glemt for noen dager. Dette er virkelig en by som fortjener å besøkes og oppleves med alle sine skatter. Jeg så ikke noe til paven – kanskje neste gang.
Tre år med oppturer og nedturer. Gode og mindre gode dager. En ubeskrivelig lykke og i neste øyeblikk et stort savn – en sorg. Sorgen over å aldri få oppleve følelsen av «get waisted» noen gang igjen. Følelsen av bomull og likegyldighet, susete, svevende tanker og ord. Men det var også de vonde tingene – følelsen av å bli sett ned på, håpløs og bare irriterende. Allikevel kommer øyeblikkene da jeg savner det – borte i mitt eget hodet, kun med tanke for det neste glasset.
Etter konsekvenstenkningen som hindrer tilbakefallet, kommer da takknemligheten tilbake. Jeg føler igjen lykke for hva jeg har. Alt jeg har fått tilbake og hvordan jeg har lært meg å sette pris på de små tingene som gjør livet så godt. Viktigheten av å ta vare og sette pris på det jeg har. Være oppriktig glad og takknemlig – det kommer nemlig av selv da man nesten har mistet det.
Eller – ikke helt av seg selv da. Det krever hard jobbing. Jeg vil være ærlig og si det som det er. Det er jobbing hver dag, fra morgen til kveld. Nettene får jeg ikke gjort noe med – da drømmene kommer. Drømmer med fyll, skam, skuffelse og maktesløshet. Disse kommer fortsatt ofte – som en påminnelse?
Men de fleste dagene er gode, og noen også fantastiske på grunn av denne jobbingen. Og jobben gjør jeg sammen med likesinnede. Arbeid med 12 trinn – et program som har eksistert i snart 90 år. Kun det første trinnet handler om alkohol, resten er selvinnsikt og hvordan bli en bedre utgave av meg selv. Det å få dele dette med andre som føler det på samme måten gjør det både spennende og godt. Trygt vil jeg si, og det er så viktig nettop fordi det ligger mye frykt bak symptomet alkoholisme. For det er et symptom av noe mer som skaper rustrangen – flukten vi føler som en god favn.
Alkoholisme er en sykdom. Men man kan leve godt med den – edru. For meg merkes den ved min slitenhet. Jeg orker ikke det samme som før. Men jeg øver på å leve med det. Og så har jeg mine karakterbrister. Her kommer de 12 trinn inn. De hjelper meg til å bli kjent med meg selv. De gjør meg til den beste utgaven av meg selv – meg, ingen andre. Det handler om åpenhet, villighet og ærlighet – uten dette faller jeg tilbake. Da mister jeg alt og det vil jeg ikke. Konsekvensene blir for store. Livet er så godt nå. Jeg takler noen dårlige dager innimellom. For de gode dagene er helt fantastiske. Når jeg gleder meg over de små tingene. Livets goder. Det kan være noe så enkelt som at sokkene mine er gode, at jeg kan spise god mat og aller mest – jeg kan ringe barna mine ❤️🙏🏻
Er du lei av å høre hvor fantastisk andre har det? Hvor lykkelige de er? Hvor vellykkede de er? Hvor varmt og godt sola skinner hos dem og for en herlig dag de har?
For det er virkelig ikke sånn du føler det – i hverdagens tjas og mas, med det vanlige gråværet, de dårlige nyhetene og egentlig føler du deg ikke helt i form. Jeg følte det lenge sånn. Alle var bedre enn meg. Flinkere enn meg. De fikk tid til alt, fikset alt, orket alt og hadde alt. Sånn føltes det i hvert fall. Og dette dro jeg med meg på vei ned i kjelleren.
Jeg havnet langt ned i kjelleren med selvfølelsen på nederste trinn. Jeg og vinen min. Alene – der nede i mørket. Nederst, innerst i mørket hvor alt var bare trist og leit. Skam og skyldfølelse over den jeg var blitt og som ingen var fornøyd med. Så hvorfor skulle jeg bry meg om meg selv?
Det var ikke gjort over natten å snu denne tankegangen. Veien var både lang og bratt. Tung og vond. Det krevde mye. Veldig mye. Det gjorde vondt, men det var verdt hvert eneste trinn og skritt i riktig retning.
Jeg har med tiden fått en annen tankegang. Jeg sammenligner ikke med andre. Jeg tar utgangspunkt i hva jeg selv har, og hvilket utgangspunkt jeg har. Ikke hva andre har, men hva kan jeg få til med mine evner, mine ressurser og hvordan jeg er? Hva har JEG lyst til og hva må til for å klare det? Alt innenfor mine grenser, for jeg må ingenting. Det er viktig, for livet er skjørt og jeg må holde meg på rett vei. Jeg har lært at jeg må hjelpe meg selv før jeg klarer å være der for andre.
Skjønner du? Du som synes at livet er litt dritt og at alle andre virker til å ha det bedre. Ikke tenk så mye på de andre. Tenk på hvordan du har det, og hva du vil for deg selv. For du kan – du må bare se de små tingene. De ligger der rett foran deg. Små gleder, en ting om gangen. Stopp og kjenn på følelsen. Det er ekte og godt – hvis du tillater deg å stoppe opp å kjenne på det, for deg selv – for din skyld!
Tja, som vanlig kan jeg kun snakke for meg selv, men tror nok det finnes noen fellesnevnere – alkoholikeren er syk. En alkoholiker er ikke frisk igjen da han er tørrlagt. Han har bare holdt opp å drikke. En annen fellesnevner er triggere. Hvilke er individuelt. For min del er de verste press utenfra, ting jeg bør eller må. Dette henger sammen med min historie og hva drikkingen «befridde» meg fra.
Jeg settes tilbake, det fremkaller minner om fortiden. Følelsene jeg hadde før kommer da tilbake. Jeg kjenner et sug og jeg ønsker en flukt bort fra alt og alle. Som tidligere vil jeg inn i min boble av mitt og meg – og tanken om det neste glasset. Bomull i hodet – get waisted.
På dette tidspunktet må jeg jobbe med meg selv, minutt for minutt. Jeg må få oppgaven overstått. Det blir eneste fokus. Jeg blir innesluttet, tenkende, virker sur, vil bare være i fred. Jeg jobber.
Føle – tenke – handle. Konsekvenstenkning.
Dagene for en tørrlagt alkoholiker er hard jobbing. Inni der, bak det ytre. Den tilsynelatende friske, edru personen som har fått tilbake livet. Det er fantastisk. Det er stort å stå opp frisk og opplagt fordi man la seg edru kvelden før. Det er det, hvis man fortsetter å jobbe.
Har du tenkt over det? Hvor vondt det føles å bekymre seg over fremtiden, og når morgendagen kommer så er det ikke så vanskelig allikevel? Bekymringer over det som ennå ikke er her ender ofte som grunnløse bekymringer.
Lev i dag – en dag om gangen
Det merkes som en uro i mellomgulvet. Denne nervøsiteten for det som skal komme kjennes ofte ubehagelig. I hvert fall hvis det er noe som føles usikkert. Utfallet er ennå ukjent. Hvordan du vil håndtere det. Hva som møter deg. Og kanskje det viktigste – er du god nok? Bra nok? Flink nok? Smart nok?
Tanker som dette forteller bare at du er normal. Jeg sier det til meg selv, gang på gang. Men likevel, denne ubehagelige kriblingen i magen. Ikke sommerfugler. Bare ubehagelig grums som påvirker hele meg.
Så kommer dagen – dagen går og jeg tenker «hva gruet jeg for»? Vel, sånn er livet
En alkoholikers hverdag er så mangt. Jeg kan vite hvordan den blir da jeg går ut av dusjen på morgenen. Og i dag kjente jeg at den vil bli bra.
Klokken 05.00 hadde jeg entret treningssenteret. Jeg var ikke alene. Jeg vet som regel hvem jeg møter til hvilke tider der nå. Men han trente som vanlig styrke og jeg kunne velge fritt blant tredemøllene og gikk opp på favoritten. Jeg har blitt vandt med at jeg ikke klarer å løpe så langt for tiden, så jeg gikk fornøyd av etter tre kilometer. Herlig. Det føltes godt å kjenne svetten renne nedover tinningen.
Å gå ut i kulda på vei hjem kjentes bare forfriskende og det var enda deiligere da jeg kom ut av dusjen. Da kjente jeg at denne dagen faktisk kom til å bli bra. Hva det er som gjør dagen bra er rett og slett mitt indre. Min indre ro eller uro. I dag var det ro.
Uka lå foran meg og jeg begynte planleggingen. Skolearbeidet – jeg visste at jeg måtte prioritere det. Oppgavene som skulle sendes inn. Biblioteket ble arbeidsplassen. Jeg satt der sammen med to jenter som antageligvis også drev med skolearbeidet sitt. Kanskje sånn 18-19 år. Fin ungdom, tenkte jeg, hva nå det er. All ungdom er vel fin ungdom. De snakket lavt sammen, fniste litt. Men det føltes ikke som noe problem for meg. Det minnet meg nemlig om mine. Småpratingen, tøysingen om hva som var skjedd i helgen og hva det eller den hadde sagt eller gjort. Minner dukket opp og en stund savnet jeg det igjen. Men det er minner. Gode minner. Mine to – morsomme. Jeg er så glad de er der. Jeg er heldig tenker jeg med ett. De er bare en telefon unna, og de har alltid tid til meg, mamman sin. Takknemligheten kom igjen – deilig.
Av og til lurer jeg på hva jeg har blitt. Hvem er jeg for dem nå? De er stolt, sier de. Men de skal ikke måtte gå rundt å føle det hele tiden. Jeg skal bare være mamma for dem. Mamma, som skal være der. Kunne ringe til. Komme til. Når som helst. Og det prøver jeg. Men hvem er jeg egentlig nå? Hvilken rolle har jeg? Jeg vet ikke helt ennå. Dette føles stressende og kan kjennes i magen. Det ligger planer fremfor meg – klarer jeg det? Jeg er ikke den jeg var før alkoholen tok for stor plass. Da jeg levde et vanlig liv uten et glass som motivasjon. Før jeg ble sliten – for jeg er det. Sliten. Og jeg er så lei av å fortelle at jeg er sliten. Allikevel, livet er fint – denne dagen er fin. Jeg er komfortabel med hvem jeg er. Jeg har ikke lyst på alkohol. Ikke i dag. Jeg ser lyst på fremtiden – en dag om gangen.
Berusende, boblende, energisk og svevende. Disse følelsene ramler bare inn og er så viktig å ta seg tid til. Stoppe opp å kjenne på dem. Når jeg får disse følelsene så ønsker jeg at jeg kunne stoppe tiden. Jeg blir redd for å gå videre i fare for å miste nytelsen av øyeblikket. Dette herlige og nesten ubeskrivelige som bare kan føles. Jeg, som tørrlagt ønsker denne lykkefølelsen – jakter på lykkeligheten konstant.
Lykke kommer av og til når jeg senker skuldrene og kjenner på hva jeg har. Virkelig stopper opp og ser rundt meg. Det oppstår en sånn helt euforisk stemning inni meg. Disse stundene mens jeg drakk var ikke ekte. De som kommer av helt ekte følelser er mer kortvarige men allikevel 100 prosent naturlige – fordi jeg kjenner på takknemlighet.
Som de gode raggsokkene når tærne krøller seg mot dem. Som å kunne velge den balsamicoen du vil. En god kopp kakao – med krem som fester seg på nesetippen og du kjenner at livet er godt.
Den er ikke lik for noen av oss egentlig. Men min – som tørrlagt alkoholiker – den kan fortone seg som en «berg og dalbane». I hvert fall hvis man setter sammen dagene. Ser dem under ett. En dag – høyt oppe, lekende lett. Neste dag kan være som i en dyp dal. En grop som ikke synes å ha noen bunn. Det går bare nedover og nedover. Mørkere og mørkere. Tettere og tettere.
Men noe jeg har lært på dager som disse, er å stoppe opp og heller utsette planer til en annen dag. For disse dagene er gjerne da parkeringsbøter, bulking og fall oppstår. Videre er ikke ulykker, og det jeg oppfatter som urettferdige hendelser, noe jeg er så god til å takle.
Forklaringen på min manglende evne til å plystre meg gjennom datoene jeg helst vil slette fra kalenderen, er at jeg tidligere håndterte de annerledes enn nå. Før drakk jeg. Jeg rett og slett drakk på vonde følelser og det jeg ikke ville møte. Og etter hvert som lysten på alkohol snek seg innpå med årene, ble det lett å finne grunner til å ta et glass. Det kunne være en fin film som fortjente å bli sett sammen med et glass rødt eller at ost og kjeks smakte best med vin. Det kunne være mørkt og kaldt ute og hva smakte vel bedre da enn et glass foran tvn? Det kunne også være noe som måtte feires, selvfølgelig. Alltid en grunn.
Så nå, da jeg ikke skal drikke mer – jeg kan ikke det. En gang alkoholiker – alltid alkoholiker. Jeg må møte følelsene mine – edru! Og her kommer problemene i fleng. Jeg skal stå i dagen og alt jeg møter underveis. Jeg er ikke vandt med det. Før lå det, dypt i underbevisstheten, at der fremme ventet et glass vin. Dermed kunne jeg fortsette å manøvrere meg fremover, fra morgen til kveld. Alt kunne jeg mestre med denne tanken. Den som lå i underbevisstheten og oppmuntret meg. Jeg var uovervinnelig med gulroten der fremme.
Men jeg jobber med saken. Jobber med meg selv. Og kanskje blir jeg flinkere, for jeg har lært noen triks. Ta en time-out. Pust med magen. Alt må ikke fikses med det samme. Det er lov å ta tiden til hjelp – ikke minst lurt, har jeg erfart.
Alkoholisme er en følelsessykdom sies det, og det kan jeg si meg enig i. Alkoholikeren kjenner seg lett igjen i hvordan følelsene som bygget seg opp gjerne ble døyvet med alkohol. Så kanskje er det slik – at vi i denne kategorien sliter med hvordan vi skal reagere. Det har vært så mye lettere å bli litt susete, «waisted», kjenne bomull i hodet. Lenge var det sånn for meg. Nå føler jeg sinne når noen sier til meg: «vi har det alle vanskelig», «sånn er hverdagen». Men jeg har lært å la det passere, det også. Alle kan ikke gå rundt å skjønne hvordan en alkoholiker, ja rusmisbruker har det. Og dette må jeg godta – og så må jeg akseptere meg selv. For det er sånn jeg er, og jeg må ta hverdagen som den kommer. Og det må jeg gjøre i mitt tempo med mine reaksjoner. Etter dårlige dager – kommer som regel gode. Og noen ganger er jeg så heldige at de faktisk kommer sammen med den rosa skyen. Da er livet herlig – det er godt å være edru!
Jeg vet det så godt – hvorfor jeg drakk. Da jeg har dager som i dag så kjenner jeg det. Hvor godt det hadde vært å bli susete, likegyldig, mindre til stede. For i dag kjenner jeg at det er fullt i hodet. Alt føles som mas. Alle samtaler, spørsmål eller hva som helst av det som skjer utenfor min egen tankerekke oppfattes stressende. Det blir for mye for meg, jeg har mer enn nok med meg selv.
På en annen dag hadde jeg nok ikke tenkt på kommentarene rundt meg som stress og mas. Andre dager er jeg som regel i en balanse inni meg og jeg har egentlig ingen forklaring hvorfor tolleransevinduet mitt er for lite i dag. Jeg kjemper for å holde meg innenfor rammene, senke skuldrene, ta en ting av gangen. Men piggtråden utenpå meg er der. Det føles sånn. Som om jeg har piggtrådgjerde, gjerne med strøm. Det aktiveres hver gang noen nærmer seg. Jeg har lært meg å lytte til meg selv, kjenne etter hva som egentlig er feil. Prøver å deaktivere gjerdet. Så slår det meg. Hva som er grunnen til, eller hva jeg i hvert fall trenger – ALENETID
Der kom det. Det føles befriende da tanken kommer. Det finnes en løsning. Men i hvert fall – tilbake til start. Det var av sånne grunner jeg kunne drikke før. Da jeg følte alt som et mas og situasjoner som ble for mye og løsningen ble en flukt sammen med alkoholen som befridde meg fra stresset. Etter hvert som alkoholen rant nedover halsen og blandet seg i blodet så kom løsningen da også. Likegyldighet og uovervinnelighet. De gode og lette tankene. Følelsen av å være god nok og denne lettheten som automatisk følger rusen. Videre tomsnakket om hvor flott og fint alt er og hvor bra man har det. Overfladisk.
