Er det ingen som vil høre det? Hva og hvem jeg er nå? Jeg vil så gjerne fortelle de som sliter noe. At man kan reise seg igjen. At det nytter. At det finnes en utvei. At det kan bli bra.
Men det virker som media bare vil ha det vonde. Hvordan jeg dro meg selv ned. Hvordan jeg sviktet barna. Hvordan jeg ikke klarte å være den mamma`n jeg burde ha vært. De vil høre barna fortelle om hvor ille det var. Hvor full mamma`n deres var og hvordan hun dreit i dem.
Men ja – det var sånn. Var! Men historien slutter ikke der. Jeg står oppreist i dag. Rak i ryggen, selv om det ikke har vært lett i det siste hvor alt det vonde har blitt rotet rundt i gang på gang. Men jeg står fortsatt oppreist. Jeg har opparbeidet meg verktøy for å håndtere følelsene mine. Men det fjerner likevel ikke hvor vondt det er. Hvor vondt det er å rote rundt i gammelt skrot. De vonde minnene. De jeg må beholde, men helst ikke skal trekke frem for ofte.
Vi må se fremover nå. Som Fredrik sier: “jeg er så glad for hva vi har nå». Det er det vi må fokusere på og ikke minst nyte. Vi skal ikke bruke opp tiden på hva som har vært. Det er nå vi lever, i dagen i dag.
Å bli edru kan alle. Å ikke drikke igjen krever mer. Det krever hardt arbeid. Det er et evig vedlikeholdsarbeid, men det nytter. Jeg måtte være villig og ærlig. Så kom belønningen og den kommer fortsatt – hver dag hvis jeg er villig til å se det.
Så, til deg som tenker at livet føles håpløst – du kan! Men du må sette deg selv først, gi deg selv lov til å prioritere deg selv og bare deg for en stund. Hjelpen kan du finne i mange former. Du må finne din. Og du må ta imot den – hjelpen! En dag vil det føles litt lettere. En annen dag enda lettere. Så skal du holde på den tanken å jobbe videre – for deg selv og din egen skyld, ingen andres. Kan du klare det? Ja, det kan du! For du skal bli den beste utgaven av deg selv!
I det siste har jeg mange ganger reist tilbake til fortiden. Det har vært tungt. Men allikevel en prosess jeg har valgt å gå gjennom. Jeg begynte å skrive ned tankene mine og hva jeg husket fra tiden da jeg drakk. Jeg ville huske det og kunne ta det frem ved behov slik at jeg ikke skal falle for fristelsen ved å ta det første glasset. Det å la tankene vandre og begynne å tro at kanskje, «kanskje jeg er frisk nå» – det må jeg ikke tillate meg selv. Jeg må huske hvem jeg er, var og for alltid vil være. Jeg er Nina – alkoholiker. Jeg har ikke alltid vært det mener jeg, men et sted på veien dro jeg det for langt. Kanskje hadde jeg det i genene og utviklet det gradvis. Men jeg ble alkoholiker.
Disse tankene og memoarene ble etter hvert til en bok. «Må du drikke i dag, mamma»? ble min historie slik jeg husket og oppfattet det. Mine opplevelser av å være meg, mamma og til slutt da jeg ble edru – en alkoholiker. Det var da jeg innrømmet det for meg selv og andre at jeg er alkoholiker. Men ikke før jeg ble edru så jeg det. Jeg kunne jo slutte mente jeg, noe jeg også kunne. Det er ikke vanskelig å slutte. Alle kan det. Det er vanskelig å ikke begynne igjen – å drikke igjen. Å leve edru, å aldri skulle ta et glass i vin i godt selskap, under en parasoll eller bare nyte høsten med levende lys og et godt glass rødt alene – det kan jeg ikke fordi jeg dro det for langt. Jeg beholdt ikke alkoholen som kos, men brukte den som selvmedisinering og avslapping. Dette høres kanskje kjent ut for noen, kanskje mange. Så derfor valgte jeg å dele. Jeg valgte å gi ut boken om meg selv og blottlegge alt jeg har gjort, slik jeg husket det. Da jeg mente jeg ikke skadet andre enn meg selv fordi jeg ikke ville se hva jeg forårsaket. Helt til jeg ikke orket mer og nådde min bunn. Min personlige bunn. Slik den var for meg. Et mørkt hull. Et dypt, stille hull uten gjenklang, hvor det kun fantes tristhet og oppgitthet, utmattelse og sorg. Der og ikke lenger. Jeg var på bunnen.
I denne prosessen med utgivelsen av boken, har jeg da gang på gang stilt opp på intervjuer. Det har vært sterkt og tiden etter hvert eneste et tungt og tøft. Jeg har latt meg selv dra ned og tankene har funnet tilbake til gamle mønstre som ikke er sunt for meg. Men jeg vil dette. Jeg vil dele historien i håp om å hjelpe. Jeg ønsker å få andre til å stoppe før de mister seg selv slik jeg gjorde. Elise og Fredrik mistet mamman sin og mamma mistet datteren sin. Og så videre. Også barna har vært delaktig i dette. Fredrik med sin bekymring for oss og Elise som uten tvil stiller opp sammen med meg. Hva gjør ikke dette med henne? Ønsket vårt er jo nå å se fremover – allikevel ønsker vi så gjerne å hjelpe. Få andre til å forstå at det finnes hjelp, at ting faktisk kan bli bra.
Som fly-mannskapet instruer oss: hjelp deg selv før du hjelper andre. Noe annet går ikke. Så da tenker jeg her jeg nå sitter med dumme tanker om meg selv – jeg kan ikke ta av pustemasken min for å fortelle andre hva de skal gjøre. Men jeg vil så gjerne.
Og til slutt – du blir så ofte glemt, mamman min – jeg hadde ikke vært her uten deg!
Gresk jord under bena, varm luft mot ansiktet, et kjært språk i ørene – hjemme igjen.
Taxiene ventet på oss. De vi hadde bestilt på forhånd og skulle ta oss til Pireus havn. Det var liten trafikk denne dagen. Var det lite turisme, fortsatt koranan som rådet eller var det fordi det var september. Jeg visste ikke. Jeg hadde mange spørsmål der jeg satt mens vi suste gjennom Athens gater. Men jeg kjente roen. Roen og en glede som kriblet.
Vel fremme på havna ønsket vi med en gang å smake gyros, som alltid det første vi gjør. Elise dro med seg Thomas over gata, mens vi passet koffertene. Imens sørget jeg for billetter til Aegina med Flying Dolphin XIX. Den skal gå en halv time senere – perfekt. Pireus havn er nokså rolig legger jeg merke til. Men alt er som før – aercondition-rommene, uteliggerne og selgere med solbriller, parfyme og diverse duppeditter. Han må riktignok vinkes bort noen ganger, men han kommer tilbake. Tenker nok at jeg kan ha ombestemt meg ved neste forsøk. Jeg esker alt dette.
Så, der fremme – øya, paradiset, jeg ser den gjennom vinduet på båten som raskt har tatt oss over Egeerhavet.
En kort taxitur senere og vi er fremme på rommene. Vårt med utsikt over havet, rett over bølgene med strandrestauranten i underetasjen. Nå kunne jeg nesten ikke vente til jeg fikk sand under tærne. Det første badet føltes himmelsk, igjen denne gleden og friheten. Herregud, så fri jeg er. Jeg kan gjøre alt – bare ikke drikke. Jeg kan nyte, jeg kan lukte, dra inn alle de kjente luktene. Er det krydder, varme, søppel og ouzo? En blanding tror jeg. Og kalamaris! Jaaa, jeg er hjemme. To år senere er jeg tilbake.
Så mange år. Så mye krangling. Så mye bekymring. Så mange tanker. Så mye usikkerhet. Så mye fortvilelse. Så mye sinne. Så mye skuffelse. Så mye sorg. Så mye kjærlighet. Så redd.
Oi, som vi har prøvd å hjelpe deg. Prøvd å styre deg. Prøvd å endre deg og forandre livet ditt. Og vårt. Alle gangene du har lovet oss å ikke drikke igjen, eller sagt at du nå har kontroll. Skuffelsene vi fikk, gang på gang. Jeg mistet all respekt. Mistet all tro. Men nå. Nå har du virkelig vist oss, og deg selv!
Jeg delte aldri dette med så mange. Skammet meg. Var flau. Det var nok mange som mistenkte og skjønte litt, men tror aldri noen forsto hvor ille det virkelig var. Det var ingen som visste at det var vanlig for meg å kontakte både lege og legevakt, flere ganger i måneden. Det var ingen som skjønte hva som hendte innenfor våre vegger. Alle vinkartonger og flasker vi fant. Uåpnede, åpnede og tomme. Så mye vi ryddet, kastet og tømte ut. Det er ingen som tror oss når vi forteller om antallet flasker og kartonger. Så mange gjemmesteder vi fant og visste om. Alt du trodde du skjulte for oss. Som vi igjen skjulte for vår egen verden.
Hver gang du skulle ut å sykle eller gå et sted var forferdelig. Bare at du bevegde deg rundt hjemme i leiligheten var ille nok. Jeg var så redd. Redd for at noen skulle se deg, for det første. Men så har du jo alltid vært utrolig klønete, og nå var det så mye verre. Du falt og falt. Skadet deg om igjen og om igjen. Heldigvis gikk det jo alltid «bra» med deg.
Det er vel kanskje jeg som slo meg hardest.
Tenk om du ikke hadde drukket så mye hvis jeg bare hadde vært frisk. Hvis jeg ikke hadde hatt ME. Hvis jeg ikke hadde vært en så stor bekymring. For det var jo det du sa til meg noen ganger. «Jeg drikker på grunn av deg, Elise». «Det er din skyld at jeg drikker». Dette var jo så klart i høylytte krangler som oppsto fordi jeg syntes du hadde drukket alt for mye og kjeftet på deg. Men disse ordene gjorde vondt og de er ikke lett å bare glemme. Uansett hvor mye jeg overbeviste meg selv om at det var jo ikke det du mente, så ble de ikke glemt. Du følte du ikke strakk til. Du følte du ikke var en god nok mamma. Du følte du ikke fikk gitt meg den hjelpen og den oppfølgingen jeg trengte. Det er nok det du mente. At du ikke var bra nok. Tror jeg. For jeg følte det jo egentlig ganske likt, med min egen lille avhengighet. Avhengigheten av smerte og skading. Jeg følte at jeg måtte skade meg selv og straffes fordi jeg følte jeg ikke strakk til. Jeg var ikke bra nok. Ikke bra nok som datter, søster eller venn. Jeg var ikke bra nok som menneske, uansett hva. Og jeg gjorde dette til en avhengighet. Jeg kunne sikkert også ha sagt at «jeg kutter meg på grunn av deg, mamma», men det er jo ikke sant. Jeg gjorde jo ikke det. Det var på grunn av meg selv, mine egne forvrengte tanker og følelser. Min egen overbevisning om at dette var riktig. Det var ingen andre sin skyld. Alt var bare så vondt inni meg. Jeg ville ha kontroll på smertene. Det ga meg en slags glede og indre ro. En utrolig god ro. Jeg ville drukne følelsene i en annen type smerte.
All kjefting og krangling som ble overhørt. Ingen forsto hvordan jeg kunne snakke sånn til min egen mamma. Hvorfor hadde jeg ingen respekt? Hvorfor oppførte jeg meg sånn? Forferdelig drittunge. Håpløs datter. Bortskjemt, egoistisk og ufordragelig. Alt fordi jeg var så bekymret, redd og fortvilet. Ikke minst skuffet. Jeg ville bare passe på, men du hørte ikke på meg. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde prøvd alt. Det eneste jeg kunne var å kjefte. Jeg var så sint, så sint! Gang på gang. Slo i veggen så jeg brakk hånda mens jeg kjeftet på deg en gang. Så utrolig unødvendig, dumt og teit av meg, men.. ja… bare men. Det var det eneste jeg klarte. Være sint. Frustrert. Hjelpesløs. Fortvilet. Jeg ville ha tilbake mamma’n min, som hadde forsvunnet for så lenge siden.
Mamma’n min, som jeg kjente så godt, var borte. Vi bodde til slutt sammen med et ukjent menneske. Jeg hadde ingen mamma. Det var jeg som var «mamma» nå. Jeg var mor til min egen mor følte jeg. Samtidig som jeg prøvde å være en flink storesøster. Men åh, som jeg savnet mamma. Små øyeblikk i hverdagen, i ny og ne, så dukket hun opp. Korte, korte øyeblikk så jeg deg. Det ga meg håp. Men dette mennesket vi ellers så, det var jeg ordentlig lei. Det gjorde så vondt at hun gikk rundt og latet som om hun var mamma. Lignet på mamma. Det gjorde meg så sint og irritert. Jeg snakket aldri pent lenger. Kun kjefting. Og når vi til slutt så kun henne, og bare henne… Jeg ville ha henne bort. Det gikk så langt at jeg ble overbevist om at alt hadde blitt bedre om hun ble helt borte. Jeg hadde jo uansett mistet mamma. Det var ingenting mer å miste. Mamma var borte. Som om hun hadde dødd. Og jeg hadde på en måte godtatt det. Hvorfor skulle vi gå rundt å late som noe annet? Nå kunne restene også forsvinne istedenfor å gå rundt oss og rippe opp i vonde minner og savn, tenkte jeg, samtidig som jeg var livende redd for at noe skulle skje med deg. Det er forferdelig å tenke på at jeg hadde disse tankene. Jeg skammer meg.
Men takk! Takk for at du ikke ga opp. Takk for at du tittet frem i ny og ne. Takk for at du er her igjen. Takk for at du kom tilbake, sterkere enn noen gang. Takk for at du fant igjen mamma’n min. Takk for at du er du!
Jeg vil nok kanskje aldri slutte å se etter tegnene på om du har drukket. Jeg vil kanskje alltid være skeptisk og veldig redd. Jeg vil alltid være på vakt. Om nettene kommer fortsatt drømmene. Eller marerittene er kanskje mer riktig. Enten er vi tilbake noen år og du har aldri stoppet å drikke. Eller så har du sprukket nå nylig og latt alkoholen ta livet ditt igjen. All frustrasjon, sinne, sorg, skuffelse og fortvilelse eksploderer i meg og jeg våkner i angstanfall med skjelvinger og tårer. Alle vonde følelser og minner strømmer på. Da er det så godt å innse at alt er så bra i virkeligheten! Da setter jeg så uendelig stor pris på alt du har fått til og hvor langt du har kommet. Og ikke minst setter jeg pris på at jeg kan sende deg en melding eller ringe deg i disse stundene og få forståelse og trøst. Fra en edru og fin stemme.
Ja, nå pleier jo ikke akkurat drømmene mine om natta å være vakre. De pleier å være preget av alkohol og meg som prøver å skjule at jeg har driti meg ut. Havna på fylla igjen og videre hvordan jeg skal komme meg ut av det. Som før så må jeg da bare ha litt til. Skaffe litt til, utsette litt til.
Denne drømmen jeg føler jeg er i nå, den er helt fantastisk. Å få kjenne all godheten og alle fine ønsker for meg, det kjennes så godt. Samtidig som jeg er meg selv, sånn på ekte. For første gang på, ja jeg vet ikke hvor lenge. Jeg har ikke hatt så lave skuldre og samtidig følt meg vel som jeg kan huske.
Så da jeg opplever interessen for boka og historien min, kommer et behov for å ta boka frem. Jeg slår boka litt tilfeldig opp, et eller annet sted. Så leser jeg. Prøver å se ting utenfra, hvordan andre leser det. Jeg prøver å lese det med andres øyne, hvordan de oppfatter dagene og tankene mine. Men jeg blir fort dradd tilbake til meg og mitt. Tiden og følelsene settes tilbake i tid, og jeg kjenner klumpen i halsen og tårene som presser. Det blir for sterkt å tenke bakover på hvor jeg var. Hvor langt nede i mørket jeg sank. Inn i et mørkt rom, rått, kaldt og et stumt mørke. Ensomhet med frykt. Frykt for hva? – jeg visste egentlig ikke. Det var bare kaldt og vondt og trist. Faan så trist!
Men, når jeg nå svever på denne berømte rosa skyen, så må jeg huske hvem jeg er. Jeg må ikke tillate meg selv å glemme det. Jeg kan unne meg glede sammen og rundt mine medmennesker, og jeg kan prøve å hjelpe andre ved å fortelle om min vei. Men jeg skal alltid minnes dagene som har vært. Hvordan de var, hvordan jeg følte det, hva andre må ha følt og at jeg ikke vil ha det tilbake. Jeg må minne meg på at bena skal være plantet på bakken, og at vegen vil gå både opp og ned.
Husk å leve i dag, en dag av gangen. Dagene blir best med det i tankene. Og du, ta vare på deg selv!
Først var det noe vi trodde var et forbigående virus. Så en epidemi. Nå en pandemi. Og vi vet ikke helt når vi ser slutten. Eller om vi noen gang gjør det. Å leve som tørrlagt alkoholiker, faktisk “nyedru” oppi dette har hatt sine utfordringer. Ja, vi har alle kjent på dette. Jeg vet det. Men etter to år, uten vinen min, så må jeg fortsatt stå i mitt og mine dager. Jeg må takle dagene mine, edru! En dag om gangen. Jeg må gjøre det mens jeg sitter mest mulig hjemme med kohorten min. Helst uten besøk eller å reise på besøk. Sånn har det vært en stund. Dette er anbefalingene. Noen perioder uten “ettervernet” mitt, som jeg fortsatt trenger. På grunn av nedstengninger har jeg ikke alltid kunne møte til timene mine på DPS. Dette får meg til å tenke. Hva med de andre? Hvordan går det med de andre der ute? De andre som også sliter. Som ikke har fått hjelp ennå. De som allerede drakk litt for mye eller for ofte, før koronan kom marsjerende inn i våre liv. Jeg tenker på de andre som kunne trengt hjelp, som ikke har fått det. Hva har skjedd med dem i løpet av tiden med stengte kontorer og hjelpeinstanser? Hvordan løser de den nye tilværelsen? Og tilgjengeligheten? “Kunne det ikke vært godt med et glass vin til lunsj”? “Ingen merker vel det”? Eller de som er permittert. Hvordan løser de problemene sine? Bekymringene? Og de ensomme. Hva gjør de, alene hjemme? Denne nedstengningen har både fått og får fortsatt store konsekvenser, det vet vi. Ringvirkningene vil bli store. Ikke bare selskapene og bedriftene som går dukken. Ja, vi opplever selvfølgelig også store tap der. Konkurser og tapte arbeidsplasser. Men jeg tror det kan være flere ubehageligheter som vil dukke opp. Det individuelle raset kan bli vondt. Det personlige problemet vil etter hvert ikke kunne skjules. Jeg føler jeg kan si jeg vil kjenne meg igjen i dette. Da omverdenen kan kjennes håpløs. Man løser kanskje dagens utfordringer på en mindre heldig måte. Sånn på sikt. Det kan nok hende politikerne aner noe rundt dette. Kanskje? Der fremme et sted. I talene sine, lovnadene om oppfølging av psykiatri og rus. De nevner det. Jeg tror vi bare aner konturene av hva som kommer. Det som etter hvert vil komme frem i dagens lys. Hvordan noen etter som tiden går, vil få problemer med å komme tilbake til normalen. Det er det jeg frykter mest med dette. Som tørrlagt alkoholiker så vet jeg hva vi har å gjøre med i dagens samfunn. Hvilken kultur vi har utviklet. Drikkekulturen. Hvorfor kan vi ikke reise i slalombakken uten påfølgende “afterski” på en åpen pub nederst i bakken? Vi går helst ikke på restaurant uten at det serveres alkohol til maten. Det har blitt mer vanlig å ta et glass vin sammen, enn en kaffe. Hvis du drikker brus, får du spørsmål og bekymrende blikk “er du syk”? “Føler du deg ikke bra”? Dette er hverdagen, sånn det har blitt. Denne kulturen er selvfølgelig ikke noe som har kommet nå. Den har utviklet seg over tid, og er blitt mer tilgjengelig enn noen gang. Så i denne pandemien, hva gjør vi? Jo, vi sitter hjemme. Vi kjeder oss. Alt blir lettere med en flaske vin, for noen. Det gjør det. Tro meg, jeg vet. Så vi sitter i sofaen, hører på nyhetene om smitteøkningen, restriksjonene, de nasjonale reglene og alt som er “ikke anbefalt”. Ja, så hjelper det kanskje å trøste seg litt. Vi hører om vektøkningen i forbindelse med å ha arbeidsplassen sin hjemme. Vi beveger oss mindre og koser oss mer. Når kommer resultatene fra den økte alkoholomsetningen? Det er kanskje ikke så målbart heller, som centimeterne rundt midjen. Altså, vi har sett økningen i prosent hos vinmonopolet. Men vi vet ikke så mye
om konsekvensene dette har medført. Ennå. Stengingen av svenskegrensa og taxfree er noe av svaret, det vet vi. Likevel tror jeg vi skal være forberedt på mer. Personlig syns jeg det er alt for stort fokus på alkoholservering, fremfor treningsmulighetene vi har. Noe som i mine øyne vanskelig kan forsvares. Jeg skjønner det er snakk om økonomi og overlevelse, men hva med folkehelsa? Hvordan skal det håndteres? Kommer politikerne til å ha en plan? En god plan! Da vi kommer i gang med livene våre igjen, og vi skal leve som før. Står de der da? Like beredt til å håndtere resultatene av Vinmonopolets gode omsetning. Like beredt som de har håndtert nedstengingen? De skjønte alvoret ved å stenge ned polet. “De” som er avhengige av alkohol kan utvikle abstinenser med en bråstopp. Det vet jeg, av egen erfaring. Dette var kanskje en av grunnene til å ikke stenge. Polet er en nødvendighet, som dagligvarehandelen. Så, derfor håper jeg det også kommer en beredskapsplan for de som vil trenge det. At man kan fanges opp av arbeidsplassen for eksempel. I disse dager krever ikke Nav personlig fremmøte hos lege for å få sykemelding. Det anbefales å ta over telefon eller e-konsultasjon. Ikke da engang “trenger” vi å gå utenfor døren. Og mange har ikke tatt denne telefonen til legen ennå heller. Det går kanskje greit foreløpig, vi er jo bare hjemme. Jeg tror vi vil få bruk for en “veien tilbake” plan. En plan hvor det vil være mulig å få hjelp for de som trenger det. For noen vil komme til å gjøre det. Og da er det viktig at planen kan realiseres og følges, med disse sømløse overgangene vi av og til bare hører om. Vi blir lovet pakkeforløp, men er de alltid gjennomførbare? Noen ganger skal man kjenne sine rettigheter og hvilke muligheter man har, for det er ikke alltid det går av seg selv. Denne høsten er det valgkamp. Jeg er spent på hvem som får min stemme ….
Bare jeg i et rom, for meg selv, med mitt, inne i mitt eget hodet – i boblen med en følelse av bomull
Jeg og glasset- kun med tanke for det neste
Den avhengige blir ikke frisk. Nei, arbeidet fortsetter 24/7. Men legger man seg edru – vil man mest sannsynlig våkne edru.
Jeg lærer mye – i fellesskapet jeg er så heldig å være en del av. Jeg er alltid velkommen, samme hva. Om jeg skulle velge feil, så vet jeg at døra alltid vil være åpen – uten å bli møtt av dømmende blikk eller ord. Jeg kan være meg selv på godt og vondt, og jeg kan kjenne meg igjen. Vi er forskjellige, men like.
Fortidens skam gir meg dagens takknemlighet, men jeg må passe meg for morgendagens forventninger ……
Ord blir fattige. Jeg finner ikke de riktige – ordene som beskriver hva jeg føler når de rundt hjelper meg. De stiller opp, setter seg selv på vent for min skyld. Meg – en som sviktet og bare tenkte på seg selv. Syntes synd på seg selv.
Å se samholdet vi har, å riktig kjenne ekte omsorg – det er stort. Det er et bevis på kjærlighet og det å virkelig bry seg. For min del gjør dette meg sterkere. Det gjør at veien jeg nå går, blir lettere å holde seg på. Hvis jeg allikevel skulle snuble, så vet jeg at døra er åpen. At jeg har noen som fanger meg opp. Så lenge jeg er villig ….
Det var etter hvert angsten jeg måtte dempe …. Skjelvingen og den forferdelige uroen. Jeg kjenner på den nå også. Uroen i magen. Og skammen. Det å vite helt sikkert at alle vet. Hvor ille det var. Drikke da jeg sto opp. På vei inn til badet for å tisse, tok jeg det første glasset. Hvis jeg beholdt det, dempet det skjelvingen noe.
