Har du tenkt over det? Hvor vondt det føles å bekymre seg over fremtiden, og når morgendagen kommer så er det ikke så vanskelig allikevel? Bekymringer over det som ennå ikke er her ender ofte som grunnløse bekymringer.  

Lev i dag – en dag om gangen

Det merkes som en uro i mellomgulvet. Denne nervøsiteten for det som skal komme kjennes ofte ubehagelig. I hvert fall hvis det er noe som føles usikkert. Utfallet er ennå ukjent. Hvordan du vil håndtere det. Hva som møter deg. Og kanskje det viktigste – er du god nok? Bra nok? Flink nok? Smart nok? 

Tanker som dette forteller bare at du er normal. Jeg sier det til meg selv, gang på gang. Men likevel, denne ubehagelige kriblingen i magen. Ikke sommerfugler. Bare ubehagelig grums som påvirker hele meg. 

Så kommer dagen – dagen går og jeg tenker «hva gruet jeg for»? Vel, sånn er livet

Berusende, boblende, energisk og svevende. Disse følelsene ramler bare inn og er så viktig å ta seg tid til. Stoppe opp å kjenne på dem. Når jeg får disse følelsene så ønsker jeg at jeg kunne stoppe tiden. Jeg blir redd for å gå videre i fare for å miste nytelsen av øyeblikket. Dette herlige og nesten ubeskrivelige som bare kan føles. Jeg, som tørrlagt ønsker denne lykkefølelsen – jakter på lykkeligheten konstant. 

Lykke kommer av og til når jeg senker skuldrene og kjenner på hva jeg har. Virkelig stopper opp og ser rundt meg. Det oppstår en sånn helt euforisk stemning inni meg. Disse stundene mens jeg drakk var ikke ekte. De som kommer av helt ekte følelser er mer kortvarige men allikevel 100 prosent naturlige – fordi jeg kjenner på takknemlighet.

Som de gode raggsokkene når tærne krøller seg mot dem. Som å kunne velge den balsamicoen du vil. En god kopp kakao – med krem som fester seg på nesetippen og du kjenner at livet er godt.

Jeg vet det så godt – hvorfor jeg drakk. Da jeg har dager som i dag så kjenner jeg det. Hvor godt det hadde vært å bli susete, likegyldig, mindre til stede. For i dag kjenner jeg at det er fullt i hodet. Alt føles som mas. Alle samtaler, spørsmål eller hva som helst av det som skjer utenfor min egen tankerekke oppfattes stressende. Det blir for mye for meg, jeg har mer enn nok med meg selv.

På en annen dag hadde jeg nok ikke tenkt på kommentarene rundt meg som stress og mas. Andre dager er jeg som regel i en balanse inni meg og jeg har egentlig ingen forklaring hvorfor tolleransevinduet mitt er for lite i dag. Jeg kjemper for å holde meg innenfor rammene, senke skuldrene, ta en ting av gangen. Men piggtråden utenpå meg er der. Det føles sånn. Som om jeg har piggtrådgjerde, gjerne med strøm. Det aktiveres hver gang noen nærmer seg. Jeg har lært meg å lytte til meg selv, kjenne etter hva som egentlig er feil. Prøver å deaktivere gjerdet. Så slår det meg. Hva som er grunnen til, eller hva jeg i hvert fall trenger – ALENETID

Der kom det. Det føles befriende da tanken kommer. Det finnes en løsning. Men i hvert fall – tilbake til start. Det var av sånne grunner jeg kunne drikke før. Da jeg følte alt som et mas og situasjoner som ble for mye og løsningen ble en flukt sammen med alkoholen som befridde meg fra stresset. Etter hvert som alkoholen rant nedover halsen og blandet seg i blodet så kom løsningen da også. Likegyldighet og uovervinnelighet. De gode og lette tankene. Følelsen av å være god nok og denne lettheten som automatisk følger rusen. Videre tomsnakket om hvor flott og fint alt er og hvor bra man har det. Overfladisk.

Disse følelsene om andre, de kan være så altoppslukende og voldsomme. Når mennesker jeg egentlig ikke liker skaper sinne hos meg, tar det all energi. Til daglig går det greit – da jeg flyter av gårde på gode følelser. Fornøyd med livet kan jeg takle å ha sånne i livet mitt. Jeg ser forbi vedkommende og lar episoder og hendelser fare. Til og med der jeg ser andre sliter med samme mennesket, ja så lar jeg det passere. Tenker at dette er virkelig ikke noe jeg skal ordne opp i – kanskje gjøre ting enda verre. Vi har det vel alle sånn. Konflikter vi ser blant andre og av og til dumper vi ned i dem selv. Men vanligvis går det bra. Jeg velger som regel å overse irritasjonen for jeg er langt fra perfekt selv. Ikke alle liker meg heller, det er viktig å huske. Og det har jeg sluttet å prøve også – å bli likt av alle.

Selvfølgelig kjenner jeg på det når jeg merker at andre ikke liker meg eller hvordan jeg er som person. Men, jeg jobber med saken og prøver å godta meg for den jeg er.

Men i dag er det vanskeligere å ikke føle irritasjon og sinne. Det er noe som har veltet lasset mitt. Fått det til å renne over. Hevntanker kommer. La vedkommende kjenne litt på sin egen medisin. Det hadde vært deilig, tenker jeg. Men hadde det? Hva er egentlig problemet her? Det er jeg selv som har skapt situasjonen, jeg vet jo det. Men det er vondt da andre utnytter det. Gjør seg selv til midtpunkt i kaoset mitt. Faan!

Hva jeg gjør nå er viktig. Eller hva jeg ikke gjør er mer riktig. For jeg skal ikke handle på disse følelsene. Det har jeg lært. Og erfart. Med tiden vil det blekne. Kanskje vil jeg vokse på det – håper det. Jeg vil lære noe om både meg selv og andre. Og hvordan andre sitter igjen eller velger å tenke om dette – ja, det er utenfor min rekkevidde og interesse. For det er kun meg jeg kan forandre og ingen andre.

Etter tanker om hva året 2021 ga må jeg egentlig si meg fornøyd. Men det er ikke alltid sånn – bak fasaden alle snakker om. 

Det er ikke alltid lett å høre snakket om at «man skal være glad for det man har», «sett lista lavere», «vær takknemlig». Nei, det er lov å føle at livet er litt dritt. At alt føles leit og urettferdig. At nå er det på tide det går litt din vei. 

For du skal stoppe opp å kjenne på hvordan du egentlig har det. Ikke bare svare den vanlige frasen «det går bra» eller «alt er fint». Kast selvhjelp-boka, for det finnes ingen egen oppskrift for hvordan akkurat du skal få det bra. Råd og tips riktignok, men bare du vet hva som passer deg. Hva du trenger og kanskje ikke trenger. Tillat deg å være ærlig, spesielt overfor deg selv. Finn ut hva som kan forandre situasjonen din og tillat deg å sette deg selv fremst. Si gjerne at det føles ganske dritt akkurat nå. Vær ærlig og dropp den automatiske frasen «det går fint». 

La 2022 bli ditt år. Det året DU kom først i rekka. Ikke si ja til noe du ikke ønsker. Begynn setningen med «jeg vil…»

Godt nytt år!

Man skal ikke nødvendigvis gå i andres fotspor men det er mye å lære ved å studere dem. Det andre har gjort før oss betyr at de har en erfaring vi kanskje ennå ikke har gjort. 

«Lytt til de som er foran deg» – en setning jeg alltid må ha med meg

Når jeg for eksempel besøker min svigermor, tenker jeg ofte dette. Et menneske på snart 90 år har opplevd mye. Vi vet alle dette, gjennom bøker har vi skaffet oss en viss forståelse. Jeg ser ofte en sånn sann og genuin glede ved små ting i øynene og smilet hennes. For ikke å snakke om stemmen – ekte glede. Takknemlighet, tenker jeg da. Det er det hun føler. Hva kan jeg lære av dette? 

Forventningene i hverdagen – er jeg glad for å kunne stå opp? Frisk og på bena. Begynn der, tenker jeg. 

Hvis jeg klarer å lytte mer til de rundt meg og erfaringene deres så kan jeg rekke å ta noen valg før jeg handler. Men det er mer – jeg kan kjenne mer på takknemlighet. Og når er mer riktig å gjøre det enn nå. Man snakker om at julen er tiden for kjærlighet og tilgivelse. Ja, jeg vil gjerne tro det – og være åpen for det. Jeg vil også velge å godta forskjeller og samtidig være glad for den jeg er – sette pris på meg selv, den jeg er og hva jeg har. Jeg vil fortsette å lytte til de foran meg, mamma, hva pappa sa, min svigermor og venner rundt meg som har levd livet på godt og vondt – så vil jeg reflektere. Refleksjon og tilbakeblikk. Men mest av alt vil jeg leve i dagen. Ikke i går og ikke i morgen men i dag og sammen med de rundt meg. Jeg vil være tilstede. Her og nå. Og det er vel også det julen er blitt. En tid vi kan være sammen og vise omsorg, kjærlighet og håp. 

God jul

For noen år tilbake, jeg holdt på med katteoppdrett, kom jeg i kontakt med en dame. Hun kom for å møte to av kattene mine med tanke for at de kanskje skulle omplasseres til henne. Avgjørelsen ble tatt ved dette første møtet, Brittzey og DeLuze fikk bli med henne hjem. Det har jeg aldri angret på. Ragnhild viste seg å være en dame med karakter og jeg så hun ofte skrev i sosiale medier «mange ting å være glad for» eller «i dag er jeg glad for …» Dette har jeg aldri glemt og skjønner nå hva hun hadde skjønt – takknemlighet.

Det å være åpen og villig til å se de enkle gledene, de små tingene som ligger rett foran meg, det gjør livet godt. Det å ha forventninger som innfris av hva som ligger rett foran meg, gjør grå dager lysere.

Du må gjerne sikte mot stjernene, jeg gjør også det – men kanskje ikke hver dag. Man trenger ikke ha lavere ambisjoner selv om man legger lista litt lavere i hverdagen. Men for meg har det blitt godt å kose meg med de små tingene, en dag av gangen.

Skynd deg, langsomt

Jeg gjør det, tøyer grensene mine. Jeg kjenner det, at jeg pusher meg selv litt vel langt noen ganger.

Å være på storby-ferie er fantastisk, men det kan ha sine utfordringer. Jeg ønsker å leve som andre, leve som før og være med der det skjer. Så, mellom all shopping trenger man en pust i bakken, et stopp underveis – og da kan jeg kjenne på det. Da jeg setter meg ned og ser rundt meg, da jeg merker stemningen. Den stemningen jeg kjenner så altfor godt. Jeg hører latteren og summingen av fornøyde samtaler. Da kan jeg kjenne på hvordan jeg pusher meg litt lengre enn jeg bør. Følelsen som dukker opp av hvordan jeg også vil ha det – den lette, glade stemningen, jeg vil også føle det sånn. Gi meg det! Det er så nære, så nære. Da synes jeg egentlig jeg er ganske flink som lar være. For det er så nære å bare gjøre det. Bare ta feil glass for eksempel. Hadde jeg kunnet stoppe da? Sikkert, men nei jeg kan ikke tenke på det. Kan ikke dra tanken så langt. Tankens kraft er for sterk. I hvert fall er det sånn for meg. Lar jeg tanken vandre og få fotfeste blir ønsket for sterkt. Da vil jeg ikke kunne snu. Da vil jeg ikke snu – for jeg vil ha det. VIL! Det var jo hele livet før. Hele livet er snudd på hodet.

Jeg er vel blitt vandt med å “snu tenken” på dette tidspunktet – ellers går det galt!

Dagen i dag – en ny dag å være glad for. Jeg har ventet på denne dagen. I går hadde jeg eksamen. Det har vært en tid før den som skuldrene har vært høyere enn vanlig. Jeg lar meg stresse av presset jeg føler. Forventningene til meg selv? Jeg vet ikke. Det er vel helst uroen før jeg faktisk sitter der med oppgavene foran meg. Så endelig i dag kan jeg tenke at eksamen ble utført i går sammen med alle andre oppgaver jeg hadde den dagen. Ja dette da, med at jeg har mange oppgaver – jeg føler hele tiden for å fortelle om alt jeg har på dagsplanen. Ikke for å føle meg viktig, men fordi jeg er redd andre ikke skal tro jeg har masse å gjøre. Vil ikke bli oppfattet som lat men at jeg har mye å gjøre. For det har jeg. Det går i hundre stort sett hele tiden. Jeg har mitt å styre med som følge av hva jeg har satt i gang.

Å ha mye å holde på med føles godt, men da det bli så mye som det har vært den siste tiden – da føles det ut som det blir litt for fullt under topplokket. Så var det denne ventileringen igjen da. Før brukte jeg alkohol til å koble ut, få senket skuldrene og kjenne stresset roe seg. Men det var før. Nå jobber jeg med meg selv. Puster med magen og tenker at alt ordner seg til slutt – det gjør det. Men det føles hektisk da det koker som verst. Jeg må snakke til meg selv for å slappe av da andre snakker om ting jeg ikke føler er i nærheten av viktig på det tidspunktet. Antakelig flakker jeg med blikket og ser etter en flukt, men jeg blir bedre. Jobber med å være til stede i samtalen.

Men dagen i dag – nå er den her. En ny dag med muligheter. Jeg kan legge eksamen bak meg og konsentrere meg om nye utfordringer.

Men først – Paris! Takk for dagen …..

Det er faktisk det – mitt valg, hvordan jeg velger å ta imot dagens beskjed. Ugyldig førerkort – ikke fornyelse.

Tiden er inne for å fornye førerkortet mitt som jeg har for ett år av gangen. Førerkortet som jeg ikke har mistet ved å bli stoppet for noe galt, men jeg har mistet retten til å kjøre på grunn av PEth prøver utenfor godkjent referanseverdi. Sånn er det bare. Drikker man for mye alkohol over en periode skal man ikke kjøre bil sier loven. Dette har jeg også avfunnet meg med og dro til legen for fornyelse da datoen viste så. Men …. hadde jeg husket å ta prøver kvartalsvis? Nei da, hvordan kunne jeg glemme dette. «Dette er ditt eget ansvar, Nina» – det var hva legen kunne fortelle meg. Hun kjenner meg, og vet nok at det ikke er noe å «frykte», men rett skal være rett.

Så blir det sykkelen fremover da. Hvordan jeg velger å reagere på dette er opp til meg. Jeg kan gå i kjelleren og tenke at systemet suger. Har jeg fortjent dette? Hvorfor meg? Osv osv. Men hva hjelper det?

Heldigvis tok jeg riktig valg denne gangen. Med et smil og litt latter faktisk. Så kom takknemligheten igjen, den litt klisje`aktige – «så heldig jeg er som har så fin sykkel» og «på sykkel med musikk på øret får jeg både trim, alenetid og frisk luft». Jeg er glad for disse dagene da jeg klarer å se forbi det negative og i stedet glede meg over det positive. Jeg har nok lært noe på denne reisen min.

En reise som bare fortsetter – opp og ned, hit og dit, og hvor jeg ender er det bare jeg som avgjør. Husk det, du har valget!