Mange ting å være glad for …

For noen år tilbake, jeg holdt på med katteoppdrett, kom jeg i kontakt med en dame. Hun kom for å møte to av kattene mine med tanke for at de kanskje skulle omplasseres til henne. Avgjørelsen ble tatt ved dette første møtet, Brittzey og DeLuze fikk bli med henne hjem. Det har jeg aldri angret på. Ragnhild viste seg å være en dame med karakter og jeg så hun ofte skrev i sosiale medier «mange ting å være glad for» eller «i dag er jeg glad for …» Dette har jeg aldri glemt og skjønner nå hva hun hadde skjønt – takknemlighet.

Det å være åpen og villig til å se de enkle gledene, de små tingene som ligger rett foran meg, det gjør livet godt. Det å ha forventninger som innfris av hva som ligger rett foran meg, gjør grå dager lysere.

Du må gjerne sikte mot stjernene, jeg gjør også det – men kanskje ikke hver dag. Man trenger ikke ha lavere ambisjoner selv om man legger lista litt lavere i hverdagen. Men for meg har det blitt godt å kose meg med de små tingene, en dag av gangen.

Skynd deg, langsomt

Tøye grenser

Jeg gjør det, tøyer grensene mine. Jeg kjenner det, at jeg pusher meg selv litt vel langt noen ganger.

Å være på storby-ferie er fantastisk, men det kan ha sine utfordringer. Jeg ønsker å leve som andre, leve som før og være med der det skjer. Så, mellom all shopping trenger man en pust i bakken, et stopp underveis – og da kan jeg kjenne på det. Da jeg setter meg ned og ser rundt meg, da jeg merker stemningen. Den stemningen jeg kjenner så altfor godt. Jeg hører latteren og summingen av fornøyde samtaler. Da kan jeg kjenne på hvordan jeg pusher meg litt lengre enn jeg bør. Følelsen som dukker opp av hvordan jeg også vil ha det – den lette, glade stemningen, jeg vil også føle det sånn. Gi meg det! Det er så nære, så nære. Da synes jeg egentlig jeg er ganske flink som lar være. For det er så nære å bare gjøre det. Bare ta feil glass for eksempel. Hadde jeg kunnet stoppe da? Sikkert, men nei jeg kan ikke tenke på det. Kan ikke dra tanken så langt. Tankens kraft er for sterk. I hvert fall er det sånn for meg. Lar jeg tanken vandre og få fotfeste blir ønsket for sterkt. Da vil jeg ikke kunne snu. Da vil jeg ikke snu – for jeg vil ha det. VIL! Det var jo hele livet før. Hele livet er snudd på hodet.

Jeg er vel blitt vandt med å “snu tenken” på dette tidspunktet – ellers går det galt!

Takk for dagen

Dagen i dag – en ny dag å være glad for. Jeg har ventet på denne dagen. I går hadde jeg eksamen. Det har vært en tid før den som skuldrene har vært høyere enn vanlig. Jeg lar meg stresse av presset jeg føler. Forventningene til meg selv? Jeg vet ikke. Det er vel helst uroen før jeg faktisk sitter der med oppgavene foran meg. Så endelig i dag kan jeg tenke at eksamen ble utført i går sammen med alle andre oppgaver jeg hadde den dagen. Ja dette da, med at jeg har mange oppgaver – jeg føler hele tiden for å fortelle om alt jeg har på dagsplanen. Ikke for å føle meg viktig, men fordi jeg er redd andre ikke skal tro jeg har masse å gjøre. Vil ikke bli oppfattet som lat men at jeg har mye å gjøre. For det har jeg. Det går i hundre stort sett hele tiden. Jeg har mitt å styre med som følge av hva jeg har satt i gang.

Å ha mye å holde på med føles godt, men da det bli så mye som det har vært den siste tiden – da føles det ut som det blir litt for fullt under topplokket. Så var det denne ventileringen igjen da. Før brukte jeg alkohol til å koble ut, få senket skuldrene og kjenne stresset roe seg. Men det var før. Nå jobber jeg med meg selv. Puster med magen og tenker at alt ordner seg til slutt – det gjør det. Men det føles hektisk da det koker som verst. Jeg må snakke til meg selv for å slappe av da andre snakker om ting jeg ikke føler er i nærheten av viktig på det tidspunktet. Antakelig flakker jeg med blikket og ser etter en flukt, men jeg blir bedre. Jobber med å være til stede i samtalen.

Men dagen i dag – nå er den her. En ny dag med muligheter. Jeg kan legge eksamen bak meg og konsentrere meg om nye utfordringer.

Men først – Paris! Takk for dagen …..

Min reaksjon – mitt valg

Det er faktisk det – mitt valg, hvordan jeg velger å ta imot dagens beskjed. Ugyldig førerkort – ikke fornyelse.

Tiden er inne for å fornye førerkortet mitt som jeg har for ett år av gangen. Førerkortet som jeg ikke har mistet ved å bli stoppet for noe galt, men jeg har mistet retten til å kjøre på grunn av PEth prøver utenfor godkjent referanseverdi. Sånn er det bare. Drikker man for mye alkohol over en periode skal man ikke kjøre bil sier loven. Dette har jeg også avfunnet meg med og dro til legen for fornyelse da datoen viste så. Men …. hadde jeg husket å ta prøver kvartalsvis? Nei da, hvordan kunne jeg glemme dette. «Dette er ditt eget ansvar, Nina» – det var hva legen kunne fortelle meg. Hun kjenner meg, og vet nok at det ikke er noe å «frykte», men rett skal være rett.

Så blir det sykkelen fremover da. Hvordan jeg velger å reagere på dette er opp til meg. Jeg kan gå i kjelleren og tenke at systemet suger. Har jeg fortjent dette? Hvorfor meg? Osv osv. Men hva hjelper det?

Heldigvis tok jeg riktig valg denne gangen. Med et smil og litt latter faktisk. Så kom takknemligheten igjen, den litt klisje`aktige – «så heldig jeg er som har så fin sykkel» og «på sykkel med musikk på øret får jeg både trim, alenetid og frisk luft». Jeg er glad for disse dagene da jeg klarer å se forbi det negative og i stedet glede meg over det positive. Jeg har nok lært noe på denne reisen min.

En reise som bare fortsetter – opp og ned, hit og dit, og hvor jeg ender er det bare jeg som avgjør. Husk det, du har valget!

Den jeg er nå

Er det ingen som vil høre det? Hva og hvem jeg er nå? Jeg vil så gjerne fortelle de som sliter noe. At man kan reise seg igjen. At det nytter. At det finnes en utvei. At det kan bli bra.

Men det virker som media bare vil ha det vonde. Hvordan jeg dro meg selv ned. Hvordan jeg sviktet barna. Hvordan jeg ikke klarte å være den mamma`n jeg burde ha vært. De vil høre barna fortelle om hvor ille det var. Hvor full mamma`n deres var og hvordan hun dreit i dem.

Men ja – det var sånn. Var! Men historien slutter ikke der. Jeg står oppreist i dag. Rak i ryggen, selv om det ikke har vært lett i det siste hvor alt det vonde har blitt rotet rundt i gang på gang. Men jeg står fortsatt oppreist. Jeg har opparbeidet meg verktøy for å håndtere følelsene mine. Men det fjerner likevel ikke hvor vondt det er. Hvor vondt det er å rote rundt i gammelt skrot. De vonde minnene. De jeg må beholde, men helst ikke skal trekke frem for ofte.

Vi må se fremover nå. Som Fredrik sier: “jeg er så glad for hva vi har nå». Det er det vi må fokusere på og ikke minst nyte. Vi skal ikke bruke opp tiden på hva som har vært. Det er nå vi lever, i dagen i dag.

Å bli edru kan alle. Å ikke drikke igjen krever mer. Det krever hardt arbeid. Det er et evig vedlikeholdsarbeid, men det nytter. Jeg måtte være villig og ærlig. Så kom belønningen og den kommer fortsatt – hver dag hvis jeg er villig til å se det.

Så, til deg som tenker at livet føles håpløst – du kan! Men du må sette deg selv først, gi deg selv lov til å prioritere deg selv og bare deg for en stund. Hjelpen kan du finne i mange former. Du må finne din. Og du må ta imot den – hjelpen! En dag vil det føles litt lettere. En annen dag enda lettere. Så skal du holde på den tanken å jobbe videre – for deg selv og din egen skyld, ingen andres. Kan du klare det? Ja, det kan du! For du skal bli den beste utgaven av deg selv!

Tilbake til fortiden

I det siste har jeg mange ganger reist tilbake til fortiden. Det har vært tungt. Men allikevel en prosess jeg har valgt å gå gjennom. Jeg begynte å skrive ned tankene mine og hva jeg husket fra tiden da jeg drakk. Jeg ville huske det og kunne ta det frem ved behov slik at jeg ikke skal falle for fristelsen ved å ta det første glasset. Det å la tankene vandre og begynne å tro at kanskje, «kanskje jeg er frisk nå» – det må jeg ikke tillate meg selv. Jeg må huske hvem jeg er, var og for alltid vil være. Jeg er Nina – alkoholiker. Jeg har ikke alltid vært det mener jeg, men et sted på veien dro jeg det for langt. Kanskje hadde jeg det i genene og utviklet det gradvis. Men jeg ble alkoholiker.

Disse tankene og memoarene ble etter hvert til en bok. «Må du drikke i dag, mamma»? ble min historie slik jeg husket og oppfattet det. Mine opplevelser av å være meg, mamma og til slutt da jeg ble edru – en alkoholiker. Det var da jeg innrømmet det for meg selv og andre at jeg er alkoholiker. Men ikke før jeg ble edru så jeg det. Jeg kunne jo slutte mente jeg, noe jeg også kunne. Det er ikke vanskelig å slutte. Alle kan det. Det er vanskelig å ikke begynne igjen – å drikke igjen. Å leve edru, å aldri skulle ta et glass i vin i godt selskap, under en parasoll eller bare nyte høsten med levende lys og et godt glass rødt alene – det kan jeg ikke fordi jeg dro det for langt. Jeg beholdt ikke alkoholen som kos, men brukte den som selvmedisinering og avslapping. Dette høres kanskje kjent ut for noen, kanskje mange. Så derfor valgte jeg å dele. Jeg valgte å gi ut boken om meg selv og blottlegge alt jeg har gjort, slik jeg husket det. Da jeg mente jeg ikke skadet andre enn meg selv fordi jeg ikke ville se hva jeg forårsaket. Helt til jeg ikke orket mer og nådde min bunn. Min personlige bunn. Slik den var for meg. Et mørkt hull. Et dypt, stille hull uten gjenklang, hvor det kun fantes tristhet og oppgitthet, utmattelse og sorg. Der og ikke lenger. Jeg var på bunnen.

I denne prosessen med utgivelsen av boken, har jeg da gang på gang stilt opp på intervjuer. Det har vært sterkt og tiden etter hvert eneste et tungt og tøft. Jeg har latt meg selv dra ned og tankene har funnet tilbake til gamle mønstre som ikke er sunt for meg. Men jeg vil dette. Jeg vil dele historien i håp om å hjelpe. Jeg ønsker å få andre til å stoppe før de mister seg selv slik jeg gjorde. Elise og Fredrik mistet mamman sin og mamma mistet datteren sin. Og så videre. Også barna har vært delaktig i dette. Fredrik med sin bekymring for oss og Elise som uten tvil stiller opp sammen med meg. Hva gjør ikke dette med henne? Ønsket vårt er jo nå å se fremover – allikevel ønsker vi så gjerne å hjelpe. Få andre til å forstå at det finnes hjelp, at ting faktisk kan bli bra.

Som fly-mannskapet instruer oss: hjelp deg selv før du hjelper andre. Noe annet går ikke. Så da tenker jeg her jeg nå sitter med dumme tanker om meg selv – jeg kan ikke ta av pustemasken min for å fortelle andre hva de skal gjøre. Men jeg vil så gjerne.

Og til slutt – du blir så ofte glemt, mamman min – jeg hadde ikke vært her uten deg!

Hjemme

Gresk jord under bena, varm luft mot ansiktet, et kjært språk i ørene – hjemme igjen.

Taxiene ventet på oss. De vi hadde bestilt på forhånd og skulle ta oss til Pireus havn. Det var liten trafikk denne dagen. Var det lite turisme, fortsatt koranan som rådet eller var det fordi det var september. Jeg visste ikke. Jeg hadde mange spørsmål der jeg satt mens vi suste gjennom Athens gater. Men jeg kjente roen. Roen og en glede som kriblet.

Vel fremme på havna ønsket vi med en gang å smake gyros, som alltid det første vi gjør. Elise dro med seg Thomas over gata, mens vi passet koffertene. Imens sørget jeg for billetter til Aegina med Flying Dolphin XIX. Den skal gå en halv time senere – perfekt. Pireus havn er nokså rolig legger jeg merke til. Men alt er som før – aercondition-rommene, uteliggerne og selgere med solbriller, parfyme og diverse duppeditter. Han må riktignok vinkes bort noen ganger, men han kommer tilbake. Tenker nok at jeg kan ha ombestemt meg ved neste forsøk. Jeg esker alt dette.

Så, der fremme – øya, paradiset, jeg ser den gjennom vinduet på båten som raskt har tatt oss over Egeerhavet.

En kort taxitur senere og vi er fremme på rommene. Vårt med utsikt over havet, rett over bølgene med strandrestauranten i underetasjen. Nå kunne jeg nesten ikke vente til jeg fikk sand under tærne. Det første badet føltes himmelsk, igjen denne gleden og friheten. Herregud, så fri jeg er. Jeg kan gjøre alt – bare ikke drikke. Jeg kan nyte, jeg kan lukte, dra inn alle de kjente luktene. Er det krydder, varme, søppel og ouzo? En blanding tror jeg. Og kalamaris! Jaaa, jeg er hjemme. To år senere er jeg tilbake.

Til Mamma

Så mange år. Så mye krangling. Så mye bekymring. Så mange tanker. Så mye usikkerhet. Så mye fortvilelse. Så mye sinne. Så mye skuffelse. Så mye sorg. Så mye kjærlighet. Så redd.

Oi, som vi har prøvd å hjelpe deg. Prøvd å styre deg. Prøvd å endre deg og forandre livet ditt. Og vårt. Alle gangene du har lovet oss å ikke drikke igjen, eller sagt at du nå har kontroll. Skuffelsene vi fikk, gang på gang. Jeg mistet all respekt. Mistet all tro. Men nå. Nå har du virkelig vist oss, og deg selv! 

Jeg delte aldri dette med så mange. Skammet meg. Var flau. Det var nok mange som mistenkte og skjønte litt, men tror aldri noen forsto hvor ille det virkelig var. Det var ingen som visste at det var vanlig for meg å kontakte både lege og legevakt, flere ganger i måneden. Det var ingen som skjønte hva som hendte innenfor våre vegger. Alle vinkartonger og flasker vi fant. Uåpnede, åpnede og tomme. Så mye vi ryddet, kastet og tømte ut. Det er ingen som tror oss når vi forteller om antallet flasker og kartonger. Så mange gjemmesteder vi fant og visste om. Alt du trodde du skjulte for oss. Som vi igjen skjulte for vår egen verden. 

Hver gang du skulle ut å sykle eller gå et sted var forferdelig. Bare at du bevegde deg rundt hjemme i leiligheten var ille nok. Jeg var så redd. Redd for at noen skulle se deg, for det første. Men så har du jo alltid vært utrolig klønete, og nå var det så mye verre. Du falt og falt. Skadet deg om igjen og om igjen. Heldigvis gikk det jo alltid «bra» med deg. 

Det er vel kanskje jeg som slo meg hardest. 

Tenk om du ikke hadde drukket så mye hvis jeg bare hadde vært frisk. Hvis jeg ikke hadde hatt ME. Hvis jeg ikke hadde vært en så stor bekymring. For det var jo det du sa til meg noen ganger. «Jeg drikker på grunn av deg, Elise». «Det er din skyld at jeg drikker». Dette var jo så klart i høylytte krangler som oppsto fordi jeg syntes du hadde drukket alt for mye og kjeftet på deg. Men disse ordene gjorde vondt og de er ikke lett å bare glemme. Uansett hvor mye jeg overbeviste meg selv om at det var jo ikke det du mente, så ble de ikke glemt. Du følte du ikke strakk til. Du følte du ikke var en god nok mamma. Du følte du ikke fikk gitt meg den hjelpen og den oppfølgingen jeg trengte. Det er nok det du mente. At du ikke var bra nok. Tror jeg. For jeg følte det jo egentlig ganske likt, med min egen lille avhengighet. Avhengigheten av smerte og skading. Jeg følte at jeg måtte skade meg selv og straffes fordi jeg følte jeg ikke strakk til. Jeg var ikke bra nok. Ikke bra nok som datter, søster eller venn. Jeg var ikke bra nok som menneske, uansett hva. Og jeg gjorde dette til en avhengighet. Jeg kunne sikkert også ha sagt at «jeg kutter meg på grunn av deg, mamma», men det er jo ikke sant. Jeg gjorde jo ikke det. Det var på grunn av meg selv, mine egne forvrengte tanker og følelser. Min egen overbevisning om at dette var riktig. Det var ingen andre sin skyld. Alt var bare så vondt inni meg. Jeg ville ha kontroll på smertene. Det ga meg en slags glede og indre ro. En utrolig god ro. Jeg ville drukne følelsene i en annen type smerte. 

All kjefting og krangling som ble overhørt. Ingen forsto hvordan jeg kunne snakke sånn til min egen mamma. Hvorfor hadde jeg ingen respekt? Hvorfor oppførte jeg meg sånn? Forferdelig drittunge. Håpløs datter. Bortskjemt, egoistisk og ufordragelig. Alt fordi jeg var så bekymret, redd og fortvilet. Ikke minst skuffet. Jeg ville bare passe på, men du hørte ikke på meg. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde prøvd alt. Det eneste jeg kunne var å kjefte. Jeg var så sint, så sint! Gang på gang. Slo i veggen så jeg brakk hånda mens jeg kjeftet på deg en gang. Så utrolig unødvendig, dumt og teit av meg, men.. ja… bare men. Det var det eneste jeg klarte. Være sint. Frustrert. Hjelpesløs. Fortvilet. Jeg ville ha tilbake mamma’n min, som hadde forsvunnet for så lenge siden. 

Mamma’n min, som jeg kjente så godt, var borte. Vi bodde til slutt sammen med et ukjent menneske. Jeg hadde ingen mamma. Det var jeg som var «mamma» nå. Jeg var mor til min egen mor følte jeg. Samtidig som jeg prøvde å være en flink storesøster. Men åh, som jeg savnet mamma. Små øyeblikk i hverdagen, i ny og ne, så dukket hun opp. Korte, korte øyeblikk så jeg deg. Det ga meg håp. Men dette mennesket vi ellers så, det var jeg ordentlig lei. Det gjorde så vondt at hun gikk rundt og latet som om hun var mamma. Lignet på mamma. Det gjorde meg så sint og irritert. Jeg snakket aldri pent lenger. Kun kjefting. Og når vi til slutt så kun henne, og bare henne… Jeg ville ha henne bort. Det gikk så langt at jeg ble overbevist om at alt hadde blitt bedre om hun ble helt borte. Jeg hadde jo uansett mistet mamma. Det var ingenting mer å miste. Mamma var borte. Som om hun hadde dødd. Og jeg hadde på en måte godtatt det. Hvorfor skulle vi gå rundt å late som noe annet? Nå kunne restene også forsvinne istedenfor å gå rundt oss og rippe opp i vonde minner og savn, tenkte jeg, samtidig som jeg var livende redd for at noe skulle skje med deg. Det er forferdelig å tenke på at jeg hadde disse tankene. Jeg skammer meg.

Men takk! Takk for at du ikke ga opp. Takk for at du tittet frem i ny og ne. Takk for at du er her igjen. Takk for at du kom tilbake, sterkere enn noen gang. Takk for at du fant igjen mamma’n min. Takk for at du er du! 

Jeg vil nok kanskje aldri slutte å se etter tegnene på om du har drukket. Jeg vil kanskje alltid være skeptisk og veldig redd. Jeg vil alltid være på vakt. Om nettene kommer fortsatt drømmene. Eller marerittene er kanskje mer riktig. Enten er vi tilbake noen år og du har aldri stoppet å drikke. Eller så har du sprukket nå nylig og latt alkoholen ta livet ditt igjen. All frustrasjon, sinne, sorg, skuffelse og fortvilelse eksploderer i meg og jeg våkner i angstanfall med skjelvinger og tårer. Alle vonde følelser og minner strømmer på. Da er det så godt å innse at alt er så bra i virkeligheten! Da setter jeg så uendelig stor pris på alt du har fått til og hvor langt du har kommet. Og ikke minst setter jeg pris på at jeg kan sende deg en melding eller ringe deg i disse stundene og få forståelse og trøst. Fra en edru og fin stemme. 

Jeg er så glad i deg, mamma❤️

Elise

Som en våken drøm

Ja, nå pleier jo ikke akkurat drømmene mine om natta å være vakre. De pleier å være preget av alkohol og meg som prøver å skjule at jeg har driti meg ut. Havna på fylla igjen og videre hvordan jeg skal komme meg ut av det.  Som før så må jeg da bare ha litt til. Skaffe litt til, utsette litt til.

Denne drømmen jeg føler jeg er i nå, den er helt fantastisk. Å få kjenne all godheten og alle fine ønsker for meg, det kjennes så godt. Samtidig som jeg er meg selv, sånn på ekte. For første gang på, ja jeg vet ikke hvor lenge. Jeg har ikke hatt så lave skuldre og samtidig følt meg vel som jeg kan huske.

Så da jeg opplever interessen for boka og historien min, kommer et behov for å ta boka frem. Jeg slår boka litt tilfeldig opp, et eller annet sted. Så leser jeg. Prøver å se ting utenfra, hvordan andre leser det. Jeg prøver å lese det med andres øyne, hvordan de oppfatter dagene og tankene mine. Men jeg blir fort dradd tilbake til meg og mitt. Tiden og følelsene settes tilbake i tid, og jeg kjenner klumpen i halsen og tårene som presser. Det blir for sterkt å tenke bakover på hvor jeg var. Hvor langt nede i mørket jeg sank. Inn i et mørkt rom, rått, kaldt og et stumt mørke. Ensomhet med frykt. Frykt for hva? – jeg visste egentlig ikke. Det var bare kaldt og vondt og trist. Faan så trist!

Men, når jeg nå svever på denne berømte rosa skyen, så må jeg huske hvem jeg er. Jeg må ikke tillate meg selv å glemme det. Jeg kan unne meg glede sammen og rundt mine medmennesker, og jeg kan prøve å hjelpe andre ved å fortelle om min vei. Men jeg skal alltid minnes dagene som har vært. Hvordan de var, hvordan jeg følte det, hva andre må ha følt og at jeg ikke vil ha det tilbake. Jeg må minne meg på at bena skal være plantet på bakken, og at vegen vil gå både opp og ned.

Husk å leve i dag, en dag av gangen. Dagene blir best med det i tankene. Og du, ta vare på deg selv!

Klem fra Nina