Alle veier fører til Rom(a)

Ja, denne gangen førte veien meg til Roma. Veien jeg går og holder meg på viser seg og ha mange flotte avstikkere som hjelper høye skuldre å senke seg. 

For en fantastisk flott by Roma er. Fra første øyeblikk omfavnet jeg denne mye omtalte hovedstaden. Både bygningene, de smale gatene og ikke minst maten – jeg elsket det. Denne gangen lot jeg shoppingen være og bare nøt det å kunne slappe av. Det å sitte ned, bare se og lytte til en annen kultur føltes deilig avslappende igjen. Skolebøkene var gjemt og glemt for noen dager. Dette er virkelig en by som fortjener å besøkes og oppleves med alle sine skatter. Jeg så ikke noe til paven – kanskje neste gang. 

Har dere vært i Roma? Hva syns dere?

Colosseum

Tre år er gått

Tre år med oppturer og nedturer. Gode og mindre gode dager. En ubeskrivelig lykke og i neste øyeblikk et stort savn – en sorg. Sorgen over å aldri få oppleve følelsen av «get waisted» noen gang igjen. Følelsen av bomull og likegyldighet, susete, svevende tanker og ord. Men det var også de vonde tingene – følelsen av å bli sett ned på, håpløs og bare irriterende. Allikevel kommer øyeblikkene da jeg savner det – borte i mitt eget hodet, kun med tanke for det neste glasset. 

Etter konsekvenstenkningen som hindrer tilbakefallet, kommer da takknemligheten tilbake. Jeg føler igjen lykke for hva jeg har. Alt jeg har fått tilbake og hvordan jeg har lært meg å sette pris på de små tingene som gjør livet så godt. Viktigheten av å ta vare og sette pris på det jeg har. Være oppriktig glad og takknemlig – det kommer nemlig av selv da man nesten har mistet det. 

Eller – ikke helt av seg selv da. Det krever hard jobbing. Jeg vil være ærlig og si det som det er. Det er jobbing hver dag, fra morgen til kveld. Nettene får jeg ikke gjort noe med – da drømmene kommer. Drømmer med fyll, skam, skuffelse og maktesløshet. Disse kommer fortsatt ofte – som en påminnelse?

Men de fleste dagene er gode, og noen også fantastiske på grunn av denne jobbingen. Og jobben gjør jeg sammen med likesinnede. Arbeid med 12 trinn – et program som har eksistert i snart 90 år. Kun det første trinnet handler om alkohol, resten er selvinnsikt og hvordan bli en bedre utgave av meg selv. Det å få dele dette med andre som føler det på samme måten gjør det både spennende og godt. Trygt vil jeg si, og det er så viktig nettop fordi det ligger mye frykt bak symptomet alkoholisme. For det er et symptom av noe mer som skaper rustrangen – flukten vi føler som en god favn. 

Alkoholisme er en sykdom. Men man kan leve godt med den – edru. For meg merkes den ved min slitenhet. Jeg orker ikke det samme som før. Men jeg øver på å leve med det. Og så har jeg mine karakterbrister. Her kommer de 12 trinn inn. De hjelper meg til å bli kjent med meg selv. De gjør meg til den beste utgaven av meg selv – meg, ingen andre. Det handler om åpenhet, villighet og ærlighet – uten dette faller jeg tilbake. Da mister jeg alt og det vil jeg ikke. Konsekvensene blir for store. Livet er så godt nå. Jeg takler noen dårlige dager innimellom. For de gode dagene er helt fantastiske. Når jeg gleder meg over de små tingene. Livets goder. Det kan være noe så enkelt som at sokkene mine er gode, at jeg kan spise god mat og aller mest – jeg kan ringe barna mine ❤️🙏🏻

Det er ikke grønnere på andre siden

Er du lei av å høre hvor fantastisk andre har det? Hvor lykkelige de er? Hvor vellykkede de er? Hvor varmt og godt sola skinner hos dem og for en herlig dag de har?

For det er virkelig ikke sånn du føler det – i hverdagens tjas og mas, med det vanlige gråværet, de dårlige nyhetene og egentlig føler du deg ikke helt i form. Jeg følte det lenge sånn. Alle var bedre enn meg. Flinkere enn meg. De fikk tid til alt, fikset alt, orket alt og hadde alt. Sånn føltes det i hvert fall. Og dette dro jeg med meg på vei ned i kjelleren.

Jeg havnet langt ned i kjelleren med selvfølelsen på nederste trinn. Jeg og vinen min. Alene – der nede i mørket. Nederst, innerst i mørket hvor alt var bare trist og leit. Skam og skyldfølelse over den jeg var blitt og som ingen var fornøyd med. Så hvorfor skulle jeg bry meg om meg selv?

Det var ikke gjort over natten å snu denne tankegangen. Veien var både lang og bratt. Tung og vond. Det krevde mye. Veldig mye. Det gjorde vondt, men det var verdt hvert eneste trinn og skritt i riktig retning.

Jeg har med tiden fått en annen tankegang. Jeg sammenligner ikke med andre. Jeg tar utgangspunkt i hva jeg selv har, og hvilket utgangspunkt jeg har. Ikke hva andre har, men hva kan jeg få til med mine evner, mine ressurser og hvordan jeg er? Hva har JEG lyst til og hva må til for å klare det? Alt innenfor mine grenser, for jeg må ingenting. Det er viktig, for livet er skjørt og jeg må holde meg på rett vei. Jeg har lært at jeg må hjelpe meg selv før jeg klarer å være der for andre.

Skjønner du? Du som synes at livet er litt dritt og at alle andre virker til å ha det bedre. Ikke tenk så mye på de andre. Tenk på hvordan du har det, og hva du vil for deg selv. For du kan – du må bare se de små tingene. De ligger der rett foran deg. Små gleder, en ting om gangen. Stopp og kjenn på følelsen. Det er ekte og godt – hvis du tillater deg å stoppe opp å kjenne på det, for deg selv – for din skyld!

Hva er en alkoholiker

Eller en tørrlagt alkoholiker?

Tja, som vanlig kan jeg kun snakke for meg selv, men tror nok det finnes noen fellesnevnere – alkoholikeren er syk. En alkoholiker er ikke frisk igjen da han er tørrlagt. Han har bare holdt opp å drikke. En annen fellesnevner er triggere. Hvilke er individuelt. For min del er de verste press utenfra, ting jeg bør eller må. Dette henger sammen med min historie og hva drikkingen «befridde» meg fra. 

Jeg settes tilbake, det fremkaller minner om fortiden. Følelsene jeg hadde før kommer da tilbake. Jeg kjenner et sug og jeg ønsker en flukt bort fra alt og alle. Som tidligere vil jeg inn i min boble av mitt og meg – og tanken om det neste glasset. Bomull i hodet – get waisted. 

På dette tidspunktet må jeg jobbe med meg selv, minutt for minutt. Jeg må få oppgaven overstått. Det blir eneste fokus. Jeg blir innesluttet, tenkende, virker sur, vil bare være i fred. Jeg jobber. 

Føle – tenke – handle. Konsekvenstenkning. 

Dagene for en tørrlagt alkoholiker er hard jobbing. Inni der, bak det ytre. Den tilsynelatende friske, edru personen som har fått tilbake livet. Det er fantastisk. Det er stort å stå opp frisk og opplagt fordi man la seg edru kvelden før. Det er det, hvis man fortsetter å jobbe. 

Jobbe for å legge seg edru – 24/7

I morgen

Har du tenkt over det? Hvor vondt det føles å bekymre seg over fremtiden, og når morgendagen kommer så er det ikke så vanskelig allikevel? Bekymringer over det som ennå ikke er her ender ofte som grunnløse bekymringer.  

Lev i dag – en dag om gangen

Det merkes som en uro i mellomgulvet. Denne nervøsiteten for det som skal komme kjennes ofte ubehagelig. I hvert fall hvis det er noe som føles usikkert. Utfallet er ennå ukjent. Hvordan du vil håndtere det. Hva som møter deg. Og kanskje det viktigste – er du god nok? Bra nok? Flink nok? Smart nok? 

Tanker som dette forteller bare at du er normal. Jeg sier det til meg selv, gang på gang. Men likevel, denne ubehagelige kriblingen i magen. Ikke sommerfugler. Bare ubehagelig grums som påvirker hele meg. 

Så kommer dagen – dagen går og jeg tenker «hva gruet jeg for»? Vel, sånn er livet

De små øyeblikkene av lykke

Berusende, boblende, energisk og svevende. Disse følelsene ramler bare inn og er så viktig å ta seg tid til. Stoppe opp å kjenne på dem. Når jeg får disse følelsene så ønsker jeg at jeg kunne stoppe tiden. Jeg blir redd for å gå videre i fare for å miste nytelsen av øyeblikket. Dette herlige og nesten ubeskrivelige som bare kan føles. Jeg, som tørrlagt ønsker denne lykkefølelsen – jakter på lykkeligheten konstant. 

Lykke kommer av og til når jeg senker skuldrene og kjenner på hva jeg har. Virkelig stopper opp og ser rundt meg. Det oppstår en sånn helt euforisk stemning inni meg. Disse stundene mens jeg drakk var ikke ekte. De som kommer av helt ekte følelser er mer kortvarige men allikevel 100 prosent naturlige – fordi jeg kjenner på takknemlighet.

Som de gode raggsokkene når tærne krøller seg mot dem. Som å kunne velge den balsamicoen du vil. En god kopp kakao – med krem som fester seg på nesetippen og du kjenner at livet er godt.

På dager som denne

Jeg vet det så godt – hvorfor jeg drakk. Da jeg har dager som i dag så kjenner jeg det. Hvor godt det hadde vært å bli susete, likegyldig, mindre til stede. For i dag kjenner jeg at det er fullt i hodet. Alt føles som mas. Alle samtaler, spørsmål eller hva som helst av det som skjer utenfor min egen tankerekke oppfattes stressende. Det blir for mye for meg, jeg har mer enn nok med meg selv.

På en annen dag hadde jeg nok ikke tenkt på kommentarene rundt meg som stress og mas. Andre dager er jeg som regel i en balanse inni meg og jeg har egentlig ingen forklaring hvorfor tolleransevinduet mitt er for lite i dag. Jeg kjemper for å holde meg innenfor rammene, senke skuldrene, ta en ting av gangen. Men piggtråden utenpå meg er der. Det føles sånn. Som om jeg har piggtrådgjerde, gjerne med strøm. Det aktiveres hver gang noen nærmer seg. Jeg har lært meg å lytte til meg selv, kjenne etter hva som egentlig er feil. Prøver å deaktivere gjerdet. Så slår det meg. Hva som er grunnen til, eller hva jeg i hvert fall trenger – ALENETID

Der kom det. Det føles befriende da tanken kommer. Det finnes en løsning. Men i hvert fall – tilbake til start. Det var av sånne grunner jeg kunne drikke før. Da jeg følte alt som et mas og situasjoner som ble for mye og løsningen ble en flukt sammen med alkoholen som befridde meg fra stresset. Etter hvert som alkoholen rant nedover halsen og blandet seg i blodet så kom løsningen da også. Likegyldighet og uovervinnelighet. De gode og lette tankene. Følelsen av å være god nok og denne lettheten som automatisk følger rusen. Videre tomsnakket om hvor flott og fint alt er og hvor bra man har det. Overfladisk.

Når du nesten hater noen …

Disse følelsene om andre, de kan være så altoppslukende og voldsomme. Når mennesker jeg egentlig ikke liker skaper sinne hos meg, tar det all energi. Til daglig går det greit – da jeg flyter av gårde på gode følelser. Fornøyd med livet kan jeg takle å ha sånne i livet mitt. Jeg ser forbi vedkommende og lar episoder og hendelser fare. Til og med der jeg ser andre sliter med samme mennesket, ja så lar jeg det passere. Tenker at dette er virkelig ikke noe jeg skal ordne opp i – kanskje gjøre ting enda verre. Vi har det vel alle sånn. Konflikter vi ser blant andre og av og til dumper vi ned i dem selv. Men vanligvis går det bra. Jeg velger som regel å overse irritasjonen for jeg er langt fra perfekt selv. Ikke alle liker meg heller, det er viktig å huske. Og det har jeg sluttet å prøve også – å bli likt av alle.

Selvfølgelig kjenner jeg på det når jeg merker at andre ikke liker meg eller hvordan jeg er som person. Men, jeg jobber med saken og prøver å godta meg for den jeg er.

Men i dag er det vanskeligere å ikke føle irritasjon og sinne. Det er noe som har veltet lasset mitt. Fått det til å renne over. Hevntanker kommer. La vedkommende kjenne litt på sin egen medisin. Det hadde vært deilig, tenker jeg. Men hadde det? Hva er egentlig problemet her? Det er jeg selv som har skapt situasjonen, jeg vet jo det. Men det er vondt da andre utnytter det. Gjør seg selv til midtpunkt i kaoset mitt. Faan!

Hva jeg gjør nå er viktig. Eller hva jeg ikke gjør er mer riktig. For jeg skal ikke handle på disse følelsene. Det har jeg lært. Og erfart. Med tiden vil det blekne. Kanskje vil jeg vokse på det – håper det. Jeg vil lære noe om både meg selv og andre. Og hvordan andre sitter igjen eller velger å tenke om dette – ja, det er utenfor min rekkevidde og interesse. For det er kun meg jeg kan forandre og ingen andre.

Da livet føles dritt

Etter tanker om hva året 2021 ga må jeg egentlig si meg fornøyd. Men det er ikke alltid sånn – bak fasaden alle snakker om. 

Det er ikke alltid lett å høre snakket om at «man skal være glad for det man har», «sett lista lavere», «vær takknemlig». Nei, det er lov å føle at livet er litt dritt. At alt føles leit og urettferdig. At nå er det på tide det går litt din vei. 

For du skal stoppe opp å kjenne på hvordan du egentlig har det. Ikke bare svare den vanlige frasen «det går bra» eller «alt er fint». Kast selvhjelp-boka, for det finnes ingen egen oppskrift for hvordan akkurat du skal få det bra. Råd og tips riktignok, men bare du vet hva som passer deg. Hva du trenger og kanskje ikke trenger. Tillat deg å være ærlig, spesielt overfor deg selv. Finn ut hva som kan forandre situasjonen din og tillat deg å sette deg selv fremst. Si gjerne at det føles ganske dritt akkurat nå. Vær ærlig og dropp den automatiske frasen «det går fint». 

La 2022 bli ditt år. Det året DU kom først i rekka. Ikke si ja til noe du ikke ønsker. Begynn setningen med «jeg vil…»

Godt nytt år!

De som går foran oss

Man skal ikke nødvendigvis gå i andres fotspor men det er mye å lære ved å studere dem. Det andre har gjort før oss betyr at de har en erfaring vi kanskje ennå ikke har gjort. 

«Lytt til de som er foran deg» – en setning jeg alltid må ha med meg

Når jeg for eksempel besøker min svigermor, tenker jeg ofte dette. Et menneske på snart 90 år har opplevd mye. Vi vet alle dette, gjennom bøker har vi skaffet oss en viss forståelse. Jeg ser ofte en sånn sann og genuin glede ved små ting i øynene og smilet hennes. For ikke å snakke om stemmen – ekte glede. Takknemlighet, tenker jeg da. Det er det hun føler. Hva kan jeg lære av dette? 

Forventningene i hverdagen – er jeg glad for å kunne stå opp? Frisk og på bena. Begynn der, tenker jeg. 

Hvis jeg klarer å lytte mer til de rundt meg og erfaringene deres så kan jeg rekke å ta noen valg før jeg handler. Men det er mer – jeg kan kjenne mer på takknemlighet. Og når er mer riktig å gjøre det enn nå. Man snakker om at julen er tiden for kjærlighet og tilgivelse. Ja, jeg vil gjerne tro det – og være åpen for det. Jeg vil også velge å godta forskjeller og samtidig være glad for den jeg er – sette pris på meg selv, den jeg er og hva jeg har. Jeg vil fortsette å lytte til de foran meg, mamma, hva pappa sa, min svigermor og venner rundt meg som har levd livet på godt og vondt – så vil jeg reflektere. Refleksjon og tilbakeblikk. Men mest av alt vil jeg leve i dagen. Ikke i går og ikke i morgen men i dag og sammen med de rundt meg. Jeg vil være tilstede. Her og nå. Og det er vel også det julen er blitt. En tid vi kan være sammen og vise omsorg, kjærlighet og håp. 

God jul