På nytt, helt forfra – det er der jeg må starte. Nå, som alt er dratt opp med rota. Jeg må så frø som kan få nye røtter. Legge til side det som har vært.
Nye bilder skal tegnes, leves – men jeg starter ikke med blanke ark. Det er så mye fra før av minner og vaner. Disse kan ikke viskes ut. De skal ikke det. De må ligge der som påminnelser om hvordan det var. Hvor galt det gikk. Hvor heldig jeg er. På denne måten blir jeg takknemlig. Jeg har fått en ny sjanse til å leve.
Et lite frø her og et der – som spirer og gror. Alt jeg foretar meg påvirker utviklingen, retningen jeg strekker meg, baner meg vei – min vei. MIN – det er den jeg må finne. Hvor er jeg sterkest og mest levedyktig? Under hvilke forhold? Hva gjør meg sterk og hvor blir jeg svak? Hva får meg til å vokse? Stå i utfordringene?
Og – hva får meg til å blomstre?
Jeg trenger frøene og de må gro, få røtter. Jeg er en selvstendig groer. Strekker meg etter det jeg trenger. Prøver å gi for å få. Elske for å elskes. Prøver å lyse opp der andre trenger noe annet enn mørke. Prøver å glemme for å finne. Beskytte fremfor å bli beskyttet …
La meg blomstre til den jeg vil bli. Med mine nye frø og etter hvert røtter som kan bre seg til det uendelige. På egenhånd – jeg er en sånn, trenger det.
Så vær så snill – Ikke klipp meg, styr meg, kontroller meg. Jeg vil bare være meg.
Det er ikke ofte – men av og til gjør det meg trist. Lei meg. At jeg er alkoholiker og må holde meg unna glasset. Det glasset andre av og til sier at de har lyst på, eller bare velger å si nei takk, til. Samtalen mellom to over et glass vin. Fnisingen, åpenheten, dumheten eller alvoret. Disse stundene kan jeg savne – av og til. Heldigvis ikke så ofte, kanskje fordi jeg ikke tillater tankene å komme. Jeg vet det er farlig å åpne for dem. La minnene om disse stundene få slippe til. Farlig – må være på vakt. Lar jeg tanken spinne, kan det hende fristelsen blir for stor. «Bare en», «denne ene gangen», «nå er jeg klar», «frisk» – NEI! En gang alkoholiker, alltid alkoholiker.
Ikke ofte, men av og til gjør dette meg trist. Som nå. Savnet kommer. Jeg var vandt med dette – disse stundene. Samværet, sammenkomstene, det sosiale dette ga.
Dette har gjort at kveldene mine kommer tidlig. En løsning for å slippe savnet? Ubevisst? Jeg tror det. Jeg legger meg for å slippe å minnes hvordan en fredagskveld tidligere kunne være.
Jeg vet mange som meg kan kjenne igjen dette. Vi har revet livet opp med rota og begynt et helt nytt. Et liv med begrensninger andre ikke trenger å tenke på. Så utrolig mange vaner som må glemmes. Skape nye vaner og lage nye minner – det tar tid. En vei skal bli til og den skal følges. Uten fristelser og unntak. I dagens samfunn og med vår kultur krever dette mye. Jeg merker det, for jeg er utrolig sliten. Noen mener jeg bør komme meg ut i jobb. Tja, kanskje det. Men jeg er ikke arbeidsledig – hodet mitt jobber 24/7. Kanskje aller mest om natten, eller når jeg møter noen og slår av en samtale. Da jeg har en samtale, jobber hodet mitt dobbelt.
Jeg er verken PT eller noen annen ekspert (på dette området:)), så tren med forsiktighet
Legg på vekter etter hva som passer deg – begynn forsiktig! Kanskje bare stang uten vekter til å begynne med?
Mandag: Styrke armer
Oppvarming – løpe eller gå 1,5 km på mølle
Styrke:
3×3 Barbell gulv til over hodet middels grep – prøv med bare stang til å begynne med for å få inn riktig løfteteknikk
3×10 Benkpress
3×10 Brystpress m vaier
3×10 Nedtrekk bredt grep
3×10 Sidehev m manualer
3×10 Fronthev m manualer
3×10 Benkpress m manualer
Tirsdag: Løpe
Oppvarming – gå på mølle til kroppen føles klar
Løpe:
5-7 km mølle eller det som er passende utfordrende for deg
Onsdag: Styrke bein, rumpe og mage
Oppvarming – Coopertesten eller powerwalk på mølle
Styrke:
3×8 Sqout med vektstang
3×10 Beinpress
3×10 Tåhev med stang
3×10 Hiptrust
3×10 Leg extensions
3×12 Mage
Og en til
Torsdag: Løpe
Oppvarming – Powerwalk med stigning til du er god og varm
Løpe:
5-7 km mølle eller passende – husk, du skal være sliten og svett 😉
Fredag: Styrke
Velg mandag eller tirsdag
Gjør treningen til noe fint – noe som er ditt eget og du ønsker for deg selv. Din tid som du bestemmer over. Push deg litt ekstra for å komme i gang – du vil ikke angre – det garanterer jeg.
Ja, jeg er det. Heldig på så mange måter. Det detter inn så mye jeg er takknemlig over fortere enn jeg klarer å nevne. Barna, helsen, mamma, familie, nettverk – ja, det er så mye jeg kunne ha mistet. Jeg har beholdt det og i tillegg fått så mye mer.
Historien min er blitt fortalt. I hvert fall deler av den og på den måten jeg husker det. Oppfattet det. Min oppfattelse. Ikke barnas – Elise og Fredrik sin oppfattelse av det. Ikke mamma sin heller. Men min – og det er jeg klar over. Skjønner du? De har en annen oppfattelse av det. Jeg vet det. Sånn vil det alltid være og mange følelser og tanker forblir usagt hos oss alle.
Det er så mye mye mer enn at jeg dempet følelsene mine, utilstrekkeligheten min, mørket. Og mørkere ble det – lenge. Mange år med vondt. Men det snudde, heldigvis. Allikevel må vi fortsatt leve med det som har vært. Hver for oss, på en måte. Hver vår måte å håndtere det på. Ettersom hvordan vi opplevde det og hvordan vi lever med det i dag. For det blir ikke borte. Jeg må leve med det jeg har gjort mot meg selv, og det jeg har påført barna mine. De er voksne nå, men man vokser det ikke av seg. Det ligger der.
Vi kan bearbeidede det. Jobbe med inntrykkene og ettervirkningene. Traumene. For det er det – traumer. Sår på hjernen – sinnet. Jeg syns jeg har funnet en trygg vei for å leve godt i dag. Min vei og den vil jeg holde meg til. Ikke ta noen avstikkere eller snarveier, men følge samme vei – resten av livet.
Pårørende må også det. Finne sin vei. Leve med det, på sin måte.
Men kanskje det viktigste av alt – vi må akseptere. Sånn var det. Fortiden kan vi ikke forandre, men vi kan prøve å leve bedre dagen i dag. Jeg kan gjøre mitt beste og det samme gjelder alle andre også. For seg selv.
Takknemlighet – det er det jeg føler. Jeg har fortsatt alt som betydde noe. Ikke alle har det, etter en reise i rusavhengighet. Familien gir opp. Orker ikke mer – flere skuffelser. De trekker seg unna – forståelig nok. De har fått nok – må ta vare på seg selv. Kan vi som rusavhengige forstå det?
Når vi innser vår egen maktesløshet – først da skjønner vi. Det er første steg – total maktesløshet og fullstendig overgivelse . Vi må gi opp og ta imot hjelp. Virkelig innse vårt nederlag og våre feil. Ikke noen andres sin feil – kun vår egen. Da først kan vi forvente en utstrakt hånd.
Kort fortalt – raske dopaminer, det var de jeg jaktet. Det startet i 17 årsalderen. Jeg kjente det med en gang, ved første slurken. Da den traff magen og varmen bredte seg utover i kroppen – jeg kjente det. «Dette vil jeg ha mer av. Dette passer meg»!
Uansett, ingen tenker på den tiden: «pass deg, du kan bli avhengig».
Det skulle gå mange år før det skjedde. Livet skjedde i mellomtiden. Barn, jobb, ekteskap, karriere, skilsmisse – livet, rett og slett. En fasade ble bygget, en fasade som skulle holdes vedlike, for enhver pris.
Årene gikk. Jeg følte meg fanget. Jeg satt fast. Jeg kom meg ikke ut av forventninger, krav og forpliktelser. Ikke nådde jeg opp, heller. Strakk ikke til. «IKKE BRA NOK» Hverken på jobb eller i livet generelt. «Burde vært bedre, flinkere, mer nøye, slankere, penere, smartere, mer ryddig, bedre mamma, bedre, bedre, bedre»
Men pausene hjalp meg. Pausene med avslapping. Raske dopaminer. Frihet – bomull i hodet. Det var det jeg fikk – og det jeg trengte, trodde jeg. Jeg valgte det. Valgte feil løsning. Det gjorde meg avhengig. Jeg bare skjønte det ikke. Før det var for sent. Da lå jeg i senga mi og drakk. Med vinkartongen i skittentøysdunken og glasset i det rotete klesskapet. Der lå jeg, kun avbrutt av turene til polet.
«Jeg har kontroll». Det var svaret mitt, når barna mine konfronterte meg. Alltid kontroll, ikke sant? Jo, jeg mente det, trodde det. Kunne jo slutte. Holde opp. Alle kan det. Så lenge du vet det er en gulrot der fremme – glasset. «Om en stund skal jeg drikke igjen». Da går det fint å holde opp for en periode. «Neste gang skal jeg drikke kontrollert»
Jeg trodde det samme som alle andre – «det skjer ikke meg»
Dette er en fargerik kardigan som gir oppmerksomhet og glede. Farger velger du som du selv ønsker. Tenk gjerne gjennom rekkefølgen før du begynner. Jeg syns det er viktig å slutte med en farge du kler, opp mot ansiktet.
Du velger selv hvor mange pinner du strikker av hver farge men planlegg slik at du får nok av det du vil ha mest av. Tegn/skriv gjerne opp hvordan du kunne tenke deg det ferdige resultatet. Jeg har også lagt ved noen lenker du kanskje kan ha nytte av.
Her er fargene og garntyper jeg brukte:
Rosa, orange, gul, grønn, hvit, lilla – Drops melody og Drops air
Blå/turkis – Børstet alpakka i fargekoder 6315 og 7213
Strikkes altså med 2 tråder hele veien. Et nøste av hver farge skal holde. Eksempel – en tråd orange Drops melody og en tråd orange Drops air.
PS Denne genseren gir mye trådfesting. Jeg tok det underveis for ikke å ha alt til slutt. Det blir fort en overveldende og lite motiverende jobb 😜
Bol:
Legg opp
80 (86) 92 (98) masker på pinne 10
Small (Medium) Large (XLarge)
Strikk på rundpinne frem og tilbake
Vrangbord har jeg valgt å strikke vridd-rett og vrang
Vrangbord fire pinner
Etter fire pinner vrangbord strikker du over på pinne 15 og strikker glattstrikk.
Nå er det bare å sette i gang med fargekortet ditt 🤗. Du kan selv velge hvor lang jakken blir men et forslag er: når du har strikket 40 cm skal du dele til armene. Vil du ha lenger kardigan tilpasser du oppskriften selv 👍
Rygg:
Det som skal bli fremstykkene setter du på hjelpepinne eller binder opp med tråd (kan også velge å la de være på pinnen).
Nå skal du strikke ryggen.
Small – masker rygg: 40 (20+20 ventepinne)
Medium: 44 (21+21 ventepinne)
Large: 48 (22+22 ventepinne)
XL: 52 (23+23 ventepinne)
Strikk til ryggen måler 63cm – fell av løst (rett)
Nå strikker du fremstykkene likt som rygg. Et fremstykke om gangen.
På 57, 59 og 61 cm feller du av en maske slik at fremstykkene svinger noe inn opp mot hals. Strikk en maske og fell deretter av en, slik at du får en innsnevring.
Rundpinne 60 cm rundt, eller frem og tilbake hvis du vil bruke 80 cm. Da må du sy de sammen til slutt. Begynn på pinne 10 med vrangbord som du gjorde med bolen.
18 (20) 20 (20) masker
Fire pinner vrangbord her også på pinne 10.
Strikk over på pinne 15 samtidig som du øker til 34 (38) 38 (38) masker.
Fargerekkefølge som bolen, eller etter ønske til arm måler 40 cm (alle størrelser).
Fest armene med madrassting. Pass på at du syr så den passer hele veien. Hvis armhulen er litt for vid – sy den pent igjen under armen.
Du kan også velge å strikke armene rett på bolen. Da henter du opp masker og strikker deg ut til vrangbord. Her bør du bruke rundpinne 60 cm – avslutt med pinne 10 på vrangbord
Jeg pleier ikke tenke så veldig over at det er et nytt år. Har jeg tidligere tatt for lett på det? Som en selvfølge? Kanskje. Vel, det er muligens her forskjellen ligger. Jeg opplever nå at det ikke lengre er det – en selvfølgelighet. Det jeg har i dag, er usikkert for dagen som ikke er født ennå.
Født med kun primitive behov, utviklet gjenkjennelse av følelser gjennom mors ansikt – sånn starter livet. Avhengig av andre og hva man er gitt – helt til selvstendigheten på et tidspunkt tar over. Det er nå det er viktig hva man har plukket med seg på veien og hvordan det brukes.
Etter denne høytiden som forsterker alt – på godt og vondt – går vi inn i det nye året. I år vil jeg gjøre det med takknemlighet. Det er når jeg er takknemlig jeg er den beste utgaven av meg selv. Fortiden vil for alltid ligge der. Jeg ønsker ikke å viske den ut, for det er den som viser veien, med erfaringen og bagasjen. Kanskje trenger noe rettes opp, men ikke alt må bli sagt. Det holder at jeg har godtatt og akseptert. Innrømmet for meg selv.
I dag er første dagen inn i resten av livet. Hvordan det blir avhenger av hvordan jeg velger å ta det imot. For det er nettopp det – mitt valg. Med selvsikker ydmykhet velger jeg å gjøre valgene som meg selv, mitt personlige jeg. Som den jeg er født og etter hvert blitt, utifra mine forutsetninger.
Jeg begynner med dagen i dag, en dag om gangen, da er jeg på riktig vei – nemlig fremover. Jeg vil også søke lærdom hos de som har gått foran. Så, med blanke ark og en god porsjon erfaring går jeg ydmykt inn i 2023 og håper jeg holder bena på jorda og blikket i riktig retning samtidig som jeg tenker «oppfør deg, for vi trenger alle noen – også jeg»
Tiden går – ja, altfor fort sier vi ofte. 2022 er snart historie, men vi har julen igjen. Julen hvor vi feirer. Gjør vi ikke? Jesu fødsel?
Vi har nok skapt et eget konsept med årene, føler jeg. Noe som passer oss og kanskje handelsstanden? Vi fyker rundt for at alt skal bli perfekt. Perfekt – hva er det? Hvem bestemmer hva som er bra eller nok? Bare du kan avgjøre hva som er nok for deg. DU bestemmer.
Nå som det er like før Julen ringes inn, synes jeg vi skal ta oss tid til å tenke gjennom hva som er nok og viktig. For, er det ikke slik at Julen er tid for samvær og hygge? Ja, det å ta vare på hverandre? Vise omsorg? Og da blir det vel egentlig ikke så nøye om alle rom er vasket, badet skinner eller kjøkkenskapet er ryddet. Kanskje sier jeg dette fordi jeg ikke liker så godt husarbeidet jeg nevner, men uansett så tror jeg noen er enig.
Det er kanskje sånn at jeg med alderen har begynt å reflektere mer over dette. Kanskje er det også fordi jeg hadde et helt annet fokus for noen år tilbake. Ja, jeg kan snart si fire år. Fire år siden alkoholen hadde kontroll over livet mitt og jeg dro meg selv ned i dypet i kjelleren av skam, ensomhet og jeg sviktet mine nærmeste. Mest av alle mine to barn og mamma. De som fortjente det minst. Ja, det er godt mulig det er dette som får meg til å tenke annerledes. Sette mer pris på hva og hvem jeg har. Takknemlighet og ydmykhet har fått en ny og større betydning. Jeg minner meg stadig på hvor heldig jeg er og tenker at det er avgjørende for meg å huske hvordan det var. «Husk den siste fylle di» – helt riktig. Ikke glem hvor jeg var og hva jeg (ikke) hadde.
Så ta vare på deg selv og de rundt deg. Det er ingen selvfølge. Bruk høytiden godt sammen med de du er glad i. Lev i dag – sammen!
Det har vært nødvendig, tror jeg. Å skamme meg. Det kom av seg selv, heldigvis.
Skammen slo ned i bilen på vei til klinikken for avrusning. Det var faktisk alt jeg klarte å føle, kun skam. Jeg satt i bilen på passasjersiden og ble kjørt til klinikken som skulle gjøre meg edru, og følte en så inderlig skam at jeg egentlig bare ville forsvinne. Det hadde jeg vel egentlig villet gjøre ganske lenge. Forsvinne.
Jeg visste at jeg ikke tok de rette valgene når jeg hver eneste dag løftet glasset og lot vinen renne nedover halsen og ned i magen. Det svei når drikken traff bunnen som eneste innhold. Men jeg kjente bedøvelsen komme, bomullen i hodet tetnet behagelig bedøvende. Jeg syntes absolutt det var verdt svien, det kjentes godt. Det var blitt det valget jeg hadde for å komme meg gjennom døgnet. Dagen som var lik natten og omvendt.
Da skammen slo til, visste jeg lite at det bare var begynnelsen. Det var en følelse jeg skulle kjenne på ikke bare lenge, men den skulle også øke i intensitet. Den første tiden klarte jeg nemlig ikke å se omfanget av hva jeg hadde forårsaket. Hvordan jeg hadde skadet mine nærmeste, barna mine. Heldigvis – jeg skjønte det ikke før senere, da jeg sto tryggere i edruskapen. Da sannheten kom til meg, hadde jeg opparbeidet meg en noe tryggere grunn. Jeg var stødigere på en måte. Allikevel – skammen som kom, økte og var nesten utholdelig, men jeg sto i det. Eller – jeg står i det, den dag i dag. For den vil alltid være der. I skrivende stund kjenner jeg tårene presse på, og jeg tillater meg det. Min måte å håndtere det? Jeg vet ikke. Erfaringen min sier at det er viktig å møte følelsene, kjenne på dem, snakke om dem, skrive dem. Følelsene som jeg før flyktet fra, som jeg døyvet med vin og feide vekk. Dette er jo hele forskjellen? Jeg må håndtere følelsene og tankene mine nå. For alkoholen var bare et symptom.
Da jeg begynte å skjønne noe av hva de rundt meg har måttet tåle, har jeg avfunnet meg med at det trenger å komme frem. De har også behov for å åpne seg. Fortelle hvordan det faktisk har vært å leve med en som meg. «Førbildet» må også frem. For ikke å nevne alle de andre pårørende i samfunnet vårt. De som kanskje aldri får kommet til ordet om hvordan ting har vært, eller fortsatt er. På vegne av alle syns jeg det har vært verdt å stå litt til i skammekroken. Men mest for barna mine – Elise og Fredrik. Det er skam hos dem også. De pårørende opplever veldig mye skam. Jeg skjønner det. Fryktelig.
Men – alt har en grense. Og jeg tror den er nådd. Grensen for hvor lenge man skal stå i skammekroken.
Samtidig tenker jeg at ved behov, kan jeg tåle å gå ut av komfortsonen igjen. Hvis nødvendig. Så må jeg i så fall vurdere behovet og nødvendigheten. For hvis jeg ikke har edruskapen min, hva har jeg da?
Alt i dagens samfunn treffer oss på en eller annen måte. Det når oss enten vi vil eller ikke. Ubevisst når det oss gjennom det vi leser, hører, ser – ja, oppfatter – gjennom sosiale medier. Vi påvirkes av samfunnet vi oppfatter som «vanlig» og «normalt».
«Vær deg selv» – sier alle. «Hvem er det, da»? – spør jeg.
Jeg vet ennå ikke. Hvem er jeg? Hvem bør jeg være? Hvem vil jeg være? Hvem vil andre at jeg skal være? Jeg vet virkelig ikke!
Det eneste jeg vet, er at jeg vil gjøre andre glad. Jeg vil være der for andre. Jeg vil være et godt menneske. Jeg vil egentlig bare være. Og – jeg vil være lykkelig.
Så hvordan skal jeg bli den beste utgaven av meg selv når jeg ikke vet hvem det bør være?
Ja, jeg kompliserer. Men, det er vanskelig. Er det ikke?
Så kanskje jeg bare kan være fornøyd med å være meg? Med mine feil og karakterbrister. Mine dårlige dager med sinne og tårer. Men også de gode der jeg klarer å få andre til å le. Der jeg gir trøstende ord eller et smil. Og når jeg bare er.
For jeg er ikke perfekt, men jeg er i hvert fall meg.
