Våkner med et rykk, pulsen slår hardt og litt for fort under huden 

Angsten slår inn, den rører i hele nervesystemet – sitter i magen. En klump som river og røsker i alt av dårlige følelser. Ingenting skjedde? Jeg var jo bare her, på rommet? Barna så ingenting? Eller? Vil bare lukke øynene, bare litt til. Sove. Bort fra alt. Stillhet. Innvendig stillhet og ro? – nei, umulig. 

Må på do, men innom klesskapet først. Det suser i ørene da jeg sjangler fra sengen. Skjelvende fyller jeg opp glasset med rose’. Trenger å få bort skjelvingen så drikker opp glasset. Må kaste opp – lydløst i do. Ferdig på badet og prøver et glass til. Det sitter, så et til. Vinen renner nedover halsen. Treffer magen og det svir. Det er godt. Det svir i den tomme magen, men det er allikevel en deilig følelse. Sånn – da kan jeg legge meg  igjen. Litt roligere lukker jeg øynene mens jeg fortsatt kjenner pulsen slår fort og hardt. 

Jeg har en annen morgen nå og jeg vil ikke for alt i verden tilbake. Ingen vil ha dette. Ingen. Allikevel dras vi mot alkoholen og rusen. Savner det. Øyeblikkene. Flukten. Følelsen det gir. Get waisted. Blir aldri frisk. Så vi jobber – en dag om gangen. Legger vi oss edru så våkner vi edru. Forsetter jobben – 24/7. Det er så verdt det. Livet er fullt av humper i veien men allikevel så mye bedre enn før. Det blir lettere å håndtere hverdagen ettersom dagene går, 24 timer om gangen. Et svaralternativ i «vil du bli millionær» er «ring en venn» – noe som har en annen betydning for oss. Gjør du det? Hvis det trengs – ringer en likesinned? Det bør du. Gjennom fellesskap, gjenkjennelse og godhet holder vi hverandre edru. Takk B&B! Takk for friheten! Keep it simple☝️

En alkoholikers hverdag er så mangt. Jeg kan vite hvordan den blir da jeg går ut av dusjen på morgenen. Og i dag kjente jeg at den vil bli bra.

Klokken 05.00 hadde jeg entret treningssenteret. Jeg var ikke alene. Jeg vet som regel hvem jeg møter til hvilke tider der nå. Men han trente som vanlig styrke og jeg kunne velge fritt blant tredemøllene og gikk opp på favoritten. Jeg har blitt vandt med at jeg ikke klarer å løpe så langt for tiden, så jeg gikk fornøyd av etter tre kilometer. Herlig. Det føltes godt å kjenne svetten renne nedover tinningen.

Å gå ut i kulda på vei hjem kjentes bare forfriskende og det var enda deiligere da jeg kom ut av dusjen. Da kjente jeg at denne dagen faktisk kom til å bli bra. Hva det er som gjør dagen bra er rett og slett mitt indre. Min indre ro eller uro. I dag var det ro.

Uka lå foran meg og jeg begynte planleggingen. Skolearbeidet – jeg visste at jeg måtte prioritere det. Oppgavene som skulle sendes inn. Biblioteket ble arbeidsplassen. Jeg satt der sammen med to jenter som antageligvis også drev med skolearbeidet sitt. Kanskje sånn 18-19 år. Fin ungdom, tenkte jeg, hva nå det er. All ungdom er vel fin ungdom. De snakket lavt sammen, fniste litt. Men det føltes ikke som noe problem for meg. Det minnet meg nemlig om mine. Småpratingen, tøysingen om hva som var skjedd i helgen og hva det eller den hadde sagt eller gjort. Minner dukket opp og en stund savnet jeg det igjen. Men det er minner. Gode minner. Mine to – morsomme. Jeg er så glad de er der. Jeg er heldig tenker jeg med ett. De er bare en telefon unna, og de har alltid tid til meg, mamman sin. Takknemligheten kom igjen – deilig.

Av og til lurer jeg på hva jeg har blitt. Hvem er jeg for dem nå? De er stolt, sier de. Men de skal ikke måtte gå rundt å føle det hele tiden. Jeg skal bare være mamma for dem. Mamma, som skal være der. Kunne ringe til. Komme til. Når som helst. Og det prøver jeg. Men hvem er jeg egentlig nå? Hvilken rolle har jeg? Jeg vet ikke helt ennå. Dette føles stressende og kan kjennes i magen. Det ligger planer fremfor meg – klarer jeg det? Jeg er ikke den jeg var før alkoholen tok for stor plass. Da jeg levde et vanlig liv uten et glass som motivasjon. Før jeg ble sliten – for jeg er det. Sliten. Og jeg er så lei av å fortelle at jeg er sliten. Allikevel, livet er fint – denne dagen er fin. Jeg er komfortabel med hvem jeg er. Jeg har ikke lyst på alkohol. Ikke i dag. Jeg ser lyst på fremtiden – en dag om gangen.

Den er ikke lik for noen av oss egentlig. Men min – som tørrlagt alkoholiker – den kan fortone seg som en «berg og dalbane». I hvert fall hvis man setter sammen dagene. Ser dem under ett. En dag – høyt oppe, lekende lett. Neste dag kan være som i en dyp dal. En grop som ikke synes å ha noen bunn. Det går bare nedover og nedover. Mørkere og mørkere. Tettere og tettere.

Men noe jeg har lært på dager som disse, er å stoppe opp og heller utsette planer til en annen dag. For disse dagene er gjerne da parkeringsbøter, bulking og fall oppstår. Videre er ikke ulykker, og det jeg oppfatter som urettferdige hendelser, noe jeg er så god til å takle.

Forklaringen på min manglende evne til å plystre meg gjennom datoene jeg helst vil slette fra kalenderen, er at jeg tidligere håndterte de annerledes enn nå. Før drakk jeg. Jeg rett og slett drakk på vonde følelser og det jeg ikke ville møte. Og etter hvert som lysten på alkohol snek seg innpå med årene, ble det lett å finne grunner til å ta et glass. Det kunne være en fin film som fortjente å bli sett sammen med et glass rødt eller at ost og kjeks smakte best med vin. Det kunne være mørkt og kaldt ute og hva smakte vel bedre da enn et glass foran tvn? Det kunne også være noe som måtte feires, selvfølgelig. Alltid en grunn.

Så nå, da jeg ikke skal drikke mer – jeg kan ikke det. En gang alkoholiker – alltid alkoholiker. Jeg må møte følelsene mine – edru! Og her kommer problemene i fleng. Jeg skal stå i dagen og alt jeg møter underveis. Jeg er ikke vandt med det. Før lå det, dypt i underbevisstheten, at der fremme ventet et glass vin. Dermed kunne jeg fortsette å manøvrere meg fremover, fra morgen til kveld. Alt kunne jeg mestre med denne tanken. Den som lå i underbevisstheten og oppmuntret meg. Jeg var uovervinnelig med gulroten der fremme.

Men jeg jobber med saken. Jobber med meg selv. Og kanskje blir jeg flinkere, for jeg har lært noen triks. Ta en time-out. Pust med magen. Alt må ikke fikses med det samme. Det er lov å ta tiden til hjelp – ikke minst lurt, har jeg erfart.

Alkoholisme er en følelsessykdom sies det, og det kan jeg si meg enig i. Alkoholikeren kjenner seg lett igjen i hvordan følelsene som bygget seg opp gjerne ble døyvet med alkohol. Så kanskje er det slik – at vi i denne kategorien sliter med hvordan vi skal reagere. Det har vært så mye lettere å bli litt susete, «waisted», kjenne bomull i hodet. Lenge var det sånn for meg. Nå føler jeg sinne når noen sier til meg: «vi har det alle vanskelig», «sånn er hverdagen». Men jeg har lært å la det passere, det også. Alle kan ikke gå rundt å skjønne hvordan en alkoholiker, ja rusmisbruker har det. Og dette må jeg godta – og så må jeg akseptere meg selv. For det er sånn jeg er, og jeg må ta hverdagen som den kommer. Og det må jeg gjøre i mitt tempo med mine reaksjoner. Etter dårlige dager – kommer som regel gode. Og noen ganger er jeg så heldige at de faktisk kommer sammen med den rosa skyen. Da er livet herlig – det er godt å være edru!