Livet til ettertanke


Noen dager klarer jeg det. Klarer å se litt forbi skyene som først skimtes utenfor min egen horisont hvor bare mine egne tanker og følelser råder. Det er fantastisk å sitte sammen med et menneske som har levd en tid som nærmer seg 90 år. Da jeg kikker over frokostbordet, som bugner av mat, ser jeg henne med litt andre øyne i dag. Hva tenker hun? Vi kommenterer hvilken fantastisk dag vi hadde i går, 17. mai. Så masse god mat og kos. Sammen, tross alt, midt i pandemien som vi klager over.
Jeg spør henne, hun som har levd så lenge, hvordan matbordet sikkert har forandret seg på disse årene. Fra hun var barn og frem til nå. “Å ja” sier hun, “men, man glemmer så fort”. Kanskje for fort tenker jeg. Vi vet ikke hvor heldige vi er. Hun nevner krigen. Det er nok disse minnene som er sterkest. “Da var det vanskelig”, fortsetter hun. Tyskerne som hadde stengt veiene, og moren som eide jord hvor de hadde poteter og kålrot. Jeg prøver å se det for meg. Fire søsken hadde de vært. Krigen har nok satt sine spor, men det merkes ikke ved første øyekast. Tiden går og vi forandres med den.
Jeg er glad jeg kan ha sånne dager. Dager hvor jeg klarer å reflektere litt over hva jeg har og at det ikke er noen selvfølgelighet. Hvordan er hennes dager? Hva tenker hun på? At går fort, vil jeg tro. Vi har det travelt vi rundt. Da jeg på 17. mai satte frem kvister med løv i en vase sammen med to norske flagg, så jeg tårer i øynene til den gamle. Det skal så lite til. Jeg må huske dette. Klare å se de små tingene i en for oss kjedelig hverdag, slik som hun gjør. Kjenne på takknemlighet.

Slått ut på nytt

Igjen opplever jeg livets gang. Jeg blir helt slått ut. Hva er meningen med livet? Tanken kommer av seg selv. Jeg er litt for kjent i kjelleren nå om dagen. I mørket. Dystre tanker. De kommer sammen med følelsen, “tap av kontroll”.

Da jeg opplever noen nære befinne seg i en livskrise. Kanskje ved veis ende? Det føles uvirkelig. Så plutselig. Så endelig?

Å miste kontroll over seg selv. Kontroll over sitt eget liv. Sin egen kropp. Umyndiggjort og ute av stand til å bestemme selv. Jeg grøsser ved tanken. Mister all livsgnist. Mot. Alt føles håpløst. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke skal oppleve dette. Kan jeg det?

Tap av kontroll og selvbestemmelse er blitt min største frykt

Kort mellom glad og lei

Jeg har sagt det før. Det er så skjørt. Så kort vei mellom. Hele tiden balanserende. Er ikke alle veldig irriterende? Kunne ikke det som ble sagt vært usagt? Så mye tomprat. Alt som fortelles og snakkes om. Jeg hater det! Akkurat nå så hater jeg det. Alenetiden, hvor ble den av? En stund hadde jeg alt for mye av den. Nå, ikke nok.
Det blir for mye for meg av og til. Jeg håndterer ikke så mye om gangen lengre. Mas, stress, informasjon, samtaler, alt er for mye. Jeg vil ha mindre. Vil ha stille stunder. Vi ha tid for meg selv med det jeg ønsker, der jeg ønsker på den måten jeg vil ha det. Vil være i fred, samtidig som jeg vil vite det er noen der ute. For meg.
Det er så vekslende, hva jeg vil ha rundt meg. Hva jeg er glad for. Jeg er så glad for å ha så mye og mange i livet mitt. Bare ikke alt på en gang. Orker ikke alt på en gang. Det veksler hva jeg er glad for. Ettersom hvor mye det mases. Stillhet. Det vil jeg ha. Ro. For faan, gi meg ro!
Jeg har ikke treningen min nå. Kan ikke trene. Er det derfor? Jeg finner ikke roen. Sinnsro. Så langt unna føles det.
Men så kommer den. Roen. Jeg takler mer igjen. Da jeg ikke er midt oppi det? Eller har jeg fått ting på avstand? Jeg faller til ro og orker igjen å høre på andre. Til en viss grad orker jeg det. Jeg må leve i nuet, må ta det som ting kommer. Jeg må holde meg selv i vater.

Kort mellom glad og lei

Jeg har sagt det før. Det er så skjørt. Så kort vei mellom. Hele tiden balanserende. Er ikke alle veldig irriterende? Kunne ikke det som ble sagt vært usagt? Så mye tomprat. Alt som fortelles og snakkes om. Jeg hater det! Akkurat nå så hater jeg det. Alenetiden, hvor ble den av? En stund hadde […]