Gresk jord under bena, varm luft mot ansiktet, et kjært språk i ørene – hjemme igjen.

Taxiene ventet på oss. De vi hadde bestilt på forhånd og skulle ta oss til Pireus havn. Det var liten trafikk denne dagen. Var det lite turisme, fortsatt koranan som rådet eller var det fordi det var september. Jeg visste ikke. Jeg hadde mange spørsmål der jeg satt mens vi suste gjennom Athens gater. Men jeg kjente roen. Roen og en glede som kriblet.

Vel fremme på havna ønsket vi med en gang å smake gyros, som alltid det første vi gjør. Elise dro med seg Thomas over gata, mens vi passet koffertene. Imens sørget jeg for billetter til Aegina med Flying Dolphin XIX. Den skal gå en halv time senere – perfekt. Pireus havn er nokså rolig legger jeg merke til. Men alt er som før – aercondition-rommene, uteliggerne og selgere med solbriller, parfyme og diverse duppeditter. Han må riktignok vinkes bort noen ganger, men han kommer tilbake. Tenker nok at jeg kan ha ombestemt meg ved neste forsøk. Jeg esker alt dette.

Så, der fremme – øya, paradiset, jeg ser den gjennom vinduet på båten som raskt har tatt oss over Egeerhavet.

En kort taxitur senere og vi er fremme på rommene. Vårt med utsikt over havet, rett over bølgene med strandrestauranten i underetasjen. Nå kunne jeg nesten ikke vente til jeg fikk sand under tærne. Det første badet føltes himmelsk, igjen denne gleden og friheten. Herregud, så fri jeg er. Jeg kan gjøre alt – bare ikke drikke. Jeg kan nyte, jeg kan lukte, dra inn alle de kjente luktene. Er det krydder, varme, søppel og ouzo? En blanding tror jeg. Og kalamaris! Jaaa, jeg er hjemme. To år senere er jeg tilbake.

Ja, nå pleier jo ikke akkurat drømmene mine om natta å være vakre. De pleier å være preget av alkohol og meg som prøver å skjule at jeg har driti meg ut. Havna på fylla igjen og videre hvordan jeg skal komme meg ut av det.  Som før så må jeg da bare ha litt til. Skaffe litt til, utsette litt til.

Denne drømmen jeg føler jeg er i nå, den er helt fantastisk. Å få kjenne all godheten og alle fine ønsker for meg, det kjennes så godt. Samtidig som jeg er meg selv, sånn på ekte. For første gang på, ja jeg vet ikke hvor lenge. Jeg har ikke hatt så lave skuldre og samtidig følt meg vel som jeg kan huske.

Så da jeg opplever interessen for boka og historien min, kommer et behov for å ta boka frem. Jeg slår boka litt tilfeldig opp, et eller annet sted. Så leser jeg. Prøver å se ting utenfra, hvordan andre leser det. Jeg prøver å lese det med andres øyne, hvordan de oppfatter dagene og tankene mine. Men jeg blir fort dradd tilbake til meg og mitt. Tiden og følelsene settes tilbake i tid, og jeg kjenner klumpen i halsen og tårene som presser. Det blir for sterkt å tenke bakover på hvor jeg var. Hvor langt nede i mørket jeg sank. Inn i et mørkt rom, rått, kaldt og et stumt mørke. Ensomhet med frykt. Frykt for hva? – jeg visste egentlig ikke. Det var bare kaldt og vondt og trist. Faan så trist!

Men, når jeg nå svever på denne berømte rosa skyen, så må jeg huske hvem jeg er. Jeg må ikke tillate meg selv å glemme det. Jeg kan unne meg glede sammen og rundt mine medmennesker, og jeg kan prøve å hjelpe andre ved å fortelle om min vei. Men jeg skal alltid minnes dagene som har vært. Hvordan de var, hvordan jeg følte det, hva andre må ha følt og at jeg ikke vil ha det tilbake. Jeg må minne meg på at bena skal være plantet på bakken, og at vegen vil gå både opp og ned.

Husk å leve i dag, en dag av gangen. Dagene blir best med det i tankene. Og du, ta vare på deg selv!

Klem fra Nina

Først var det noe vi trodde var et forbigående virus. Så en epidemi. Nå en pandemi. Og vi vet
ikke helt når vi ser slutten. Eller om vi noen gang gjør det.
Å leve som tørrlagt alkoholiker, faktisk “nyedru” oppi dette har hatt sine utfordringer. Ja, vi
har alle kjent på dette. Jeg vet det. Men etter to år, uten vinen min, så må jeg fortsatt stå i mitt
og mine dager. Jeg må takle dagene mine, edru! En dag om gangen. Jeg må gjøre det mens
jeg sitter mest mulig hjemme med kohorten min. Helst uten besøk eller å reise på besøk. Sånn
har det vært en stund. Dette er anbefalingene. Noen perioder uten “ettervernet” mitt, som jeg
fortsatt trenger. På grunn av nedstengninger har jeg ikke alltid kunne møte til timene mine på
DPS.
Dette får meg til å tenke. Hva med de andre? Hvordan går det med de andre der ute? De
andre som også sliter. Som ikke har fått hjelp ennå. De som allerede drakk litt for mye eller
for ofte, før koronan kom marsjerende inn i våre liv. Jeg tenker på de andre som kunne trengt
hjelp, som ikke har fått det. Hva har skjedd med dem i løpet av tiden med stengte kontorer og
hjelpeinstanser? Hvordan løser de den nye tilværelsen? Og tilgjengeligheten? “Kunne det
ikke vært godt med et glass vin til lunsj”? “Ingen merker vel det”? Eller de som er permittert.
Hvordan løser de problemene sine? Bekymringene? Og de ensomme. Hva gjør de, alene
hjemme?
Denne nedstengningen har både fått og får fortsatt store konsekvenser, det vet vi.
Ringvirkningene vil bli store. Ikke bare selskapene og bedriftene som går dukken. Ja, vi
opplever selvfølgelig også store tap der. Konkurser og tapte arbeidsplasser. Men jeg tror det
kan være flere ubehageligheter som vil dukke opp. Det individuelle raset kan bli vondt. Det
personlige problemet vil etter hvert ikke kunne skjules. Jeg føler jeg kan si jeg vil kjenne meg
igjen i dette. Da omverdenen kan kjennes håpløs. Man løser kanskje dagens utfordringer på
en mindre heldig måte. Sånn på sikt.
Det kan nok hende politikerne aner noe rundt dette. Kanskje? Der fremme et sted. I talene
sine, lovnadene om oppfølging av psykiatri og rus. De nevner det. Jeg tror vi bare aner
konturene av hva som kommer. Det som etter hvert vil komme frem i dagens lys. Hvordan
noen etter som tiden går, vil få problemer med å komme tilbake til normalen. Det er det jeg
frykter mest med dette. Som tørrlagt alkoholiker så vet jeg hva vi har å gjøre med i dagens
samfunn. Hvilken kultur vi har utviklet. Drikkekulturen. Hvorfor kan vi ikke reise i
slalombakken uten påfølgende “afterski” på en åpen pub nederst i bakken? Vi går helst ikke
på restaurant uten at det serveres alkohol til maten. Det har blitt mer vanlig å ta et glass vin
sammen, enn en kaffe. Hvis du drikker brus, får du spørsmål og bekymrende blikk “er du
syk”? “Føler du deg ikke bra”? Dette er hverdagen, sånn det har blitt. Denne kulturen er
selvfølgelig ikke noe som har kommet nå. Den har utviklet seg over tid, og er blitt mer
tilgjengelig enn noen gang.
Så i denne pandemien, hva gjør vi? Jo, vi sitter hjemme. Vi kjeder oss. Alt blir lettere med en
flaske vin, for noen. Det gjør det. Tro meg, jeg vet. Så vi sitter i sofaen, hører på nyhetene om
smitteøkningen, restriksjonene, de nasjonale reglene og alt som er “ikke anbefalt”. Ja, så
hjelper det kanskje å trøste seg litt. Vi hører om vektøkningen i forbindelse med å ha
arbeidsplassen sin hjemme. Vi beveger oss mindre og koser oss mer. Når kommer resultatene
fra den økte alkoholomsetningen? Det er kanskje ikke så målbart heller, som centimeterne
rundt midjen. Altså, vi har sett økningen i prosent hos vinmonopolet. Men vi vet ikke så mye

om konsekvensene dette har medført. Ennå. Stengingen av svenskegrensa og taxfree er noe
av svaret, det vet vi. Likevel tror jeg vi skal være forberedt på mer.
Personlig syns jeg det er alt for stort fokus på alkoholservering, fremfor treningsmulighetene
vi har. Noe som i mine øyne vanskelig kan forsvares. Jeg skjønner det er snakk om økonomi
og overlevelse, men hva med folkehelsa?
Hvordan skal det håndteres? Kommer politikerne til å ha en plan? En god plan! Da vi
kommer i gang med livene våre igjen, og vi skal leve som før. Står de der da? Like beredt til
å håndtere resultatene av Vinmonopolets gode omsetning. Like beredt som de har håndtert
nedstengingen? De skjønte alvoret ved å stenge ned polet. “De” som er avhengige av alkohol
kan utvikle abstinenser med en bråstopp. Det vet jeg, av egen erfaring. Dette var kanskje en
av grunnene til å ikke stenge. Polet er en nødvendighet, som dagligvarehandelen.
Så, derfor håper jeg det også kommer en beredskapsplan for de som vil trenge det. At man
kan fanges opp av arbeidsplassen for eksempel. I disse dager krever ikke Nav personlig
fremmøte hos lege for å få sykemelding. Det anbefales å ta over telefon eller e-konsultasjon.
Ikke da engang “trenger” vi å gå utenfor døren. Og mange har ikke tatt denne telefonen til
legen ennå heller. Det går kanskje greit foreløpig, vi er jo bare hjemme.
Jeg tror vi vil få bruk for en “veien tilbake” plan. En plan hvor det vil være mulig å få hjelp
for de som trenger det. For noen vil komme til å gjøre det. Og da er det viktig at planen kan
realiseres og følges, med disse sømløse overgangene vi av og til bare hører om. Vi blir lovet
pakkeforløp, men er de alltid gjennomførbare? Noen ganger skal man kjenne sine rettigheter
og hvilke muligheter man har, for det er ikke alltid det går av seg selv.
Denne høsten er det valgkamp. Jeg er spent på hvem som får min stemme ….

Bare snu døgnet – hvis jeg vil

Bare koble ut – hvis jeg kan 

Ingen bekymringer

Ingen grublerier

Ingen viktige tanker 

Bare jeg i et rom, for meg selv, med mitt, inne i mitt eget hodet – i boblen med en følelse av bomull 

Jeg og glasset- kun med tanke for det neste 

Den avhengige blir ikke frisk. Nei, arbeidet fortsetter 24/7. Men legger man seg edru – vil man mest sannsynlig våkne edru. 

Jeg lærer mye – i fellesskapet jeg er så heldig å være en del av. Jeg er alltid velkommen, samme hva. Om jeg skulle velge feil, så vet jeg at døra alltid vil være åpen – uten å bli møtt av dømmende blikk eller ord. Jeg kan være meg selv på godt og vondt, og jeg kan kjenne meg igjen. Vi er forskjellige, men like. 

Fortidens skam gir meg dagens takknemlighet, men jeg må passe meg for morgendagens forventninger …… 

Ord blir fattige. Jeg finner ikke de riktige – ordene som beskriver hva jeg føler når de rundt hjelper meg. De stiller opp, setter seg selv på vent for min skyld.  Meg – en som sviktet og bare tenkte på seg selv. Syntes synd på seg selv. 

Å se samholdet vi har, å riktig kjenne ekte omsorg – det er stort. Det er et bevis på kjærlighet og det å virkelig bry seg. For min del gjør dette meg sterkere. Det gjør at veien jeg nå går, blir lettere å holde seg på. Hvis jeg allikevel skulle snuble, så vet jeg at døra er åpen. At jeg har noen som fanger meg opp. Så lenge jeg er villig ….

Det var etter hvert angsten jeg måtte dempe …. 
Skjelvingen og den forferdelige uroen. Jeg kjenner på den nå også. Uroen i magen. Og skammen. Det å vite helt sikkert at alle vet. Hvor ille det var. Drikke da jeg sto opp. På vei inn til badet for å tisse, tok jeg det første glasset. Hvis jeg beholdt det, dempet det skjelvingen noe. 

Hvem trenger vel ikke det ?

– en klippe å klore seg fast i

– en vegg å lene seg inntil når det stormer som verst

– når følelsene river og det kjennes som å stå alene

– du ser deg rundt, hvor er den som kan ta deg imot. Alt du trenger er noen som tar litt tak i deg så du føler at du holder hodet over vannet

Følelsen av å ikke være alene …….

Jeg prøver igjen og igjen men det passer ikke. Passer ikke meg. Det stemmer liksom ikke. Jeg  vil så gjerne men det passer ikke meg. 

Jeg ser den henge der, den genseren, den buksa. Der på stativet i butikken. Så fin, prøver den på. Men nei, den passer ikke. Størrelsen er riktig men fasongen feil. 

Gang på gang opplever jeg dette. Jeg prøver noe jeg liker. Men det passer ikke. Det er ikke meg. Når skal jeg finne «meg»? Hvem er «jeg»?  Hva passer «meg»?

Vi prøver så ofte å være noe vi ikke er. Prøver å være noe vi ønsker, men ikke passer. Passer ikke oss. Vi er ikke de vi ser rundt oss. Hun på fortauet. På butikken. I ukebladet på venteværelset. 

Jeg må begynne å være meg, men jeg vet ikke hvem det er

Jeg prøver å finne min plass i livet. I livet ditt, i mitt, i denne verden. Verden som av og til, eller ganske ofte gir meg følelsen av at jeg ikke passer inn. Hvorfor er det sånn? Jeg vil høre til og føle at jeg sklir på plass. I dagene som går og verden som så effektivt følger klokka. Der det føles naturlig for deg. Eller gjør det det?

Jeg klarer ikke late som jeg er noe jeg ikke er. For jeg er jo ikke det. Men jeg er egentlig glad, sier jeg, inni meg. Spesielt når sola skinner, og den gjør alltid det, der bak skyen. Det er sånn det er inni meg også. Skinner på innsiden

Jeg trenger å være bare meg av og til. Å være to, et kjærestepar, samboende er helt fantastisk. Jeg føler takknemlighet hver dag for dette. Det å ha noen å ligge inntil, noen å være glad i og som også er glad i meg, det føles trygt og godt. Følelsen gjør meg ydmyk. Jeg har mange rundt meg, venner, bekjente, familie. Et godt nettverk, har jeg. Passe, sånn jeg vil ha det.
Men jeg trenger å være bare Nina også. Gjennom pandemien er det fort gjort å glemme dette. Da kommer frustrasjonen og sinnet. Igjen! Det går utover de rundt. Og meg selv. Jeg trekker meg inn i meg selv. Issolerer meg. Går inn i mørket igjen. Holder på å sprekke av uro kjennes det som. Jeg vil ikke ha det sånn, det er frustrerende. Jeg trenger alenetid. Kunne kjenne at jeg er Nina, et eget selvstendig menneske med egne valg og meninger. Kunne gjøre som jeg vil, Uavhengig av virus, vaksiner, restriksjoner og advarsler. Jeg må ut, alene. Kunne sitte på en kafe, med en kaffe og gjøre ingenting. Se utover Glomma og la tankene fly. Jeg trenger det. Uten å ha dårlig samvittighet.
Jeg vil sitte der og tenke over hvem jeg er igjen. Hva jeg liker og ikke liker. Hva jeg har lyst til og ikke lyst til. Kjenne at jeg har et valg. Jeg må ingenting og jeg kan gjøre nesten alt jeg vil. Nesten alt. Uten dårlig samvittighet. Med musikk på øret. Min musikk, mitt valg. Mine drømmer som finnes der inne. De kan bli virkelige, det vet jeg. Jeg pleier å få det til, jeg vet det. Så jeg vil drømme, drømme meg langt bort. Bare for en liten stund, min stund.