Hva er min rolle?

En alkoholikers hverdag er så mangt. Jeg kan vite hvordan den blir da jeg går ut av dusjen på morgenen. Og i dag kjente jeg at den vil bli bra.

Klokken 05.00 hadde jeg entret treningssenteret. Jeg var ikke alene. Jeg vet som regel hvem jeg møter til hvilke tider der nå. Men han trente som vanlig styrke og jeg kunne velge fritt blant tredemøllene og gikk opp på favoritten. Jeg har blitt vandt med at jeg ikke klarer å løpe så langt for tiden, så jeg gikk fornøyd av etter tre kilometer. Herlig. Det føltes godt å kjenne svetten renne nedover tinningen.

Å gå ut i kulda på vei hjem kjentes bare forfriskende og det var enda deiligere da jeg kom ut av dusjen. Da kjente jeg at denne dagen faktisk kom til å bli bra. Hva det er som gjør dagen bra er rett og slett mitt indre. Min indre ro eller uro. I dag var det ro.

Uka lå foran meg og jeg begynte planleggingen. Skolearbeidet – jeg visste at jeg måtte prioritere det. Oppgavene som skulle sendes inn. Biblioteket ble arbeidsplassen. Jeg satt der sammen med to jenter som antageligvis også drev med skolearbeidet sitt. Kanskje sånn 18-19 år. Fin ungdom, tenkte jeg, hva nå det er. All ungdom er vel fin ungdom. De snakket lavt sammen, fniste litt. Men det føltes ikke som noe problem for meg. Det minnet meg nemlig om mine. Småpratingen, tøysingen om hva som var skjedd i helgen og hva det eller den hadde sagt eller gjort. Minner dukket opp og en stund savnet jeg det igjen. Men det er minner. Gode minner. Mine to – morsomme. Jeg er så glad de er der. Jeg er heldig tenker jeg med ett. De er bare en telefon unna, og de har alltid tid til meg, mamman sin. Takknemligheten kom igjen – deilig.

Av og til lurer jeg på hva jeg har blitt. Hvem er jeg for dem nå? De er stolt, sier de. Men de skal ikke måtte gå rundt å føle det hele tiden. Jeg skal bare være mamma for dem. Mamma, som skal være der. Kunne ringe til. Komme til. Når som helst. Og det prøver jeg. Men hvem er jeg egentlig nå? Hvilken rolle har jeg? Jeg vet ikke helt ennå. Dette føles stressende og kan kjennes i magen. Det ligger planer fremfor meg – klarer jeg det? Jeg er ikke den jeg var før alkoholen tok for stor plass. Da jeg levde et vanlig liv uten et glass som motivasjon. Før jeg ble sliten – for jeg er det. Sliten. Og jeg er så lei av å fortelle at jeg er sliten. Allikevel, livet er fint – denne dagen er fin. Jeg er komfortabel med hvem jeg er. Jeg har ikke lyst på alkohol. Ikke i dag. Jeg ser lyst på fremtiden – en dag om gangen.

De små øyeblikkene av lykke

Berusende, boblende, energisk og svevende. Disse følelsene ramler bare inn og er så viktig å ta seg tid til. Stoppe opp å kjenne på dem. Når jeg får disse følelsene så ønsker jeg at jeg kunne stoppe tiden. Jeg blir redd for å gå videre i fare for å miste nytelsen av øyeblikket. Dette herlige og nesten ubeskrivelige som bare kan føles. Jeg, som tørrlagt ønsker denne lykkefølelsen – jakter på lykkeligheten konstant. 

Lykke kommer av og til når jeg senker skuldrene og kjenner på hva jeg har. Virkelig stopper opp og ser rundt meg. Det oppstår en sånn helt euforisk stemning inni meg. Disse stundene mens jeg drakk var ikke ekte. De som kommer av helt ekte følelser er mer kortvarige men allikevel 100 prosent naturlige – fordi jeg kjenner på takknemlighet.

Som de gode raggsokkene når tærne krøller seg mot dem. Som å kunne velge den balsamicoen du vil. En god kopp kakao – med krem som fester seg på nesetippen og du kjenner at livet er godt.

Hvordan er en hverdag

Den er ikke lik for noen av oss egentlig. Men min – som tørrlagt alkoholiker – den kan fortone seg som en «berg og dalbane». I hvert fall hvis man setter sammen dagene. Ser dem under ett. En dag – høyt oppe, lekende lett. Neste dag kan være som i en dyp dal. En grop som ikke synes å ha noen bunn. Det går bare nedover og nedover. Mørkere og mørkere. Tettere og tettere.

Men noe jeg har lært på dager som disse, er å stoppe opp og heller utsette planer til en annen dag. For disse dagene er gjerne da parkeringsbøter, bulking og fall oppstår. Videre er ikke ulykker, og det jeg oppfatter som urettferdige hendelser, noe jeg er så god til å takle.

Forklaringen på min manglende evne til å plystre meg gjennom datoene jeg helst vil slette fra kalenderen, er at jeg tidligere håndterte de annerledes enn nå. Før drakk jeg. Jeg rett og slett drakk på vonde følelser og det jeg ikke ville møte. Og etter hvert som lysten på alkohol snek seg innpå med årene, ble det lett å finne grunner til å ta et glass. Det kunne være en fin film som fortjente å bli sett sammen med et glass rødt eller at ost og kjeks smakte best med vin. Det kunne være mørkt og kaldt ute og hva smakte vel bedre da enn et glass foran tvn? Det kunne også være noe som måtte feires, selvfølgelig. Alltid en grunn.

Så nå, da jeg ikke skal drikke mer – jeg kan ikke det. En gang alkoholiker – alltid alkoholiker. Jeg må møte følelsene mine – edru! Og her kommer problemene i fleng. Jeg skal stå i dagen og alt jeg møter underveis. Jeg er ikke vandt med det. Før lå det, dypt i underbevisstheten, at der fremme ventet et glass vin. Dermed kunne jeg fortsette å manøvrere meg fremover, fra morgen til kveld. Alt kunne jeg mestre med denne tanken. Den som lå i underbevisstheten og oppmuntret meg. Jeg var uovervinnelig med gulroten der fremme.

Men jeg jobber med saken. Jobber med meg selv. Og kanskje blir jeg flinkere, for jeg har lært noen triks. Ta en time-out. Pust med magen. Alt må ikke fikses med det samme. Det er lov å ta tiden til hjelp – ikke minst lurt, har jeg erfart.

Alkoholisme er en følelsessykdom sies det, og det kan jeg si meg enig i. Alkoholikeren kjenner seg lett igjen i hvordan følelsene som bygget seg opp gjerne ble døyvet med alkohol. Så kanskje er det slik – at vi i denne kategorien sliter med hvordan vi skal reagere. Det har vært så mye lettere å bli litt susete, «waisted», kjenne bomull i hodet. Lenge var det sånn for meg. Nå føler jeg sinne når noen sier til meg: «vi har det alle vanskelig», «sånn er hverdagen». Men jeg har lært å la det passere, det også. Alle kan ikke gå rundt å skjønne hvordan en alkoholiker, ja rusmisbruker har det. Og dette må jeg godta – og så må jeg akseptere meg selv. For det er sånn jeg er, og jeg må ta hverdagen som den kommer. Og det må jeg gjøre i mitt tempo med mine reaksjoner. Etter dårlige dager – kommer som regel gode. Og noen ganger er jeg så heldige at de faktisk kommer sammen med den rosa skyen. Da er livet herlig – det er godt å være edru!

På dager som denne

Jeg vet det så godt – hvorfor jeg drakk. Da jeg har dager som i dag så kjenner jeg det. Hvor godt det hadde vært å bli susete, likegyldig, mindre til stede. For i dag kjenner jeg at det er fullt i hodet. Alt føles som mas. Alle samtaler, spørsmål eller hva som helst av det som skjer utenfor min egen tankerekke oppfattes stressende. Det blir for mye for meg, jeg har mer enn nok med meg selv.

På en annen dag hadde jeg nok ikke tenkt på kommentarene rundt meg som stress og mas. Andre dager er jeg som regel i en balanse inni meg og jeg har egentlig ingen forklaring hvorfor tolleransevinduet mitt er for lite i dag. Jeg kjemper for å holde meg innenfor rammene, senke skuldrene, ta en ting av gangen. Men piggtråden utenpå meg er der. Det føles sånn. Som om jeg har piggtrådgjerde, gjerne med strøm. Det aktiveres hver gang noen nærmer seg. Jeg har lært meg å lytte til meg selv, kjenne etter hva som egentlig er feil. Prøver å deaktivere gjerdet. Så slår det meg. Hva som er grunnen til, eller hva jeg i hvert fall trenger – ALENETID

Der kom det. Det føles befriende da tanken kommer. Det finnes en løsning. Men i hvert fall – tilbake til start. Det var av sånne grunner jeg kunne drikke før. Da jeg følte alt som et mas og situasjoner som ble for mye og løsningen ble en flukt sammen med alkoholen som befridde meg fra stresset. Etter hvert som alkoholen rant nedover halsen og blandet seg i blodet så kom løsningen da også. Likegyldighet og uovervinnelighet. De gode og lette tankene. Følelsen av å være god nok og denne lettheten som automatisk følger rusen. Videre tomsnakket om hvor flott og fint alt er og hvor bra man har det. Overfladisk.

Når du nesten hater noen …

Disse følelsene om andre, de kan være så altoppslukende og voldsomme. Når mennesker jeg egentlig ikke liker skaper sinne hos meg, tar det all energi. Til daglig går det greit – da jeg flyter av gårde på gode følelser. Fornøyd med livet kan jeg takle å ha sånne i livet mitt. Jeg ser forbi vedkommende og lar episoder og hendelser fare. Til og med der jeg ser andre sliter med samme mennesket, ja så lar jeg det passere. Tenker at dette er virkelig ikke noe jeg skal ordne opp i – kanskje gjøre ting enda verre. Vi har det vel alle sånn. Konflikter vi ser blant andre og av og til dumper vi ned i dem selv. Men vanligvis går det bra. Jeg velger som regel å overse irritasjonen for jeg er langt fra perfekt selv. Ikke alle liker meg heller, det er viktig å huske. Og det har jeg sluttet å prøve også – å bli likt av alle.

Selvfølgelig kjenner jeg på det når jeg merker at andre ikke liker meg eller hvordan jeg er som person. Men, jeg jobber med saken og prøver å godta meg for den jeg er.

Men i dag er det vanskeligere å ikke føle irritasjon og sinne. Det er noe som har veltet lasset mitt. Fått det til å renne over. Hevntanker kommer. La vedkommende kjenne litt på sin egen medisin. Det hadde vært deilig, tenker jeg. Men hadde det? Hva er egentlig problemet her? Det er jeg selv som har skapt situasjonen, jeg vet jo det. Men det er vondt da andre utnytter det. Gjør seg selv til midtpunkt i kaoset mitt. Faan!

Hva jeg gjør nå er viktig. Eller hva jeg ikke gjør er mer riktig. For jeg skal ikke handle på disse følelsene. Det har jeg lært. Og erfart. Med tiden vil det blekne. Kanskje vil jeg vokse på det – håper det. Jeg vil lære noe om både meg selv og andre. Og hvordan andre sitter igjen eller velger å tenke om dette – ja, det er utenfor min rekkevidde og interesse. For det er kun meg jeg kan forandre og ingen andre.

Da livet føles dritt

Etter tanker om hva året 2021 ga må jeg egentlig si meg fornøyd. Men det er ikke alltid sånn – bak fasaden alle snakker om. 

Det er ikke alltid lett å høre snakket om at «man skal være glad for det man har», «sett lista lavere», «vær takknemlig». Nei, det er lov å føle at livet er litt dritt. At alt føles leit og urettferdig. At nå er det på tide det går litt din vei. 

For du skal stoppe opp å kjenne på hvordan du egentlig har det. Ikke bare svare den vanlige frasen «det går bra» eller «alt er fint». Kast selvhjelp-boka, for det finnes ingen egen oppskrift for hvordan akkurat du skal få det bra. Råd og tips riktignok, men bare du vet hva som passer deg. Hva du trenger og kanskje ikke trenger. Tillat deg å være ærlig, spesielt overfor deg selv. Finn ut hva som kan forandre situasjonen din og tillat deg å sette deg selv fremst. Si gjerne at det føles ganske dritt akkurat nå. Vær ærlig og dropp den automatiske frasen «det går fint». 

La 2022 bli ditt år. Det året DU kom først i rekka. Ikke si ja til noe du ikke ønsker. Begynn setningen med «jeg vil…»

Godt nytt år!

De som går foran oss

Man skal ikke nødvendigvis gå i andres fotspor men det er mye å lære ved å studere dem. Det andre har gjort før oss betyr at de har en erfaring vi kanskje ennå ikke har gjort. 

«Lytt til de som er foran deg» – en setning jeg alltid må ha med meg

Når jeg for eksempel besøker min svigermor, tenker jeg ofte dette. Et menneske på snart 90 år har opplevd mye. Vi vet alle dette, gjennom bøker har vi skaffet oss en viss forståelse. Jeg ser ofte en sånn sann og genuin glede ved små ting i øynene og smilet hennes. For ikke å snakke om stemmen – ekte glede. Takknemlighet, tenker jeg da. Det er det hun føler. Hva kan jeg lære av dette? 

Forventningene i hverdagen – er jeg glad for å kunne stå opp? Frisk og på bena. Begynn der, tenker jeg. 

Hvis jeg klarer å lytte mer til de rundt meg og erfaringene deres så kan jeg rekke å ta noen valg før jeg handler. Men det er mer – jeg kan kjenne mer på takknemlighet. Og når er mer riktig å gjøre det enn nå. Man snakker om at julen er tiden for kjærlighet og tilgivelse. Ja, jeg vil gjerne tro det – og være åpen for det. Jeg vil også velge å godta forskjeller og samtidig være glad for den jeg er – sette pris på meg selv, den jeg er og hva jeg har. Jeg vil fortsette å lytte til de foran meg, mamma, hva pappa sa, min svigermor og venner rundt meg som har levd livet på godt og vondt – så vil jeg reflektere. Refleksjon og tilbakeblikk. Men mest av alt vil jeg leve i dagen. Ikke i går og ikke i morgen men i dag og sammen med de rundt meg. Jeg vil være tilstede. Her og nå. Og det er vel også det julen er blitt. En tid vi kan være sammen og vise omsorg, kjærlighet og håp. 

God jul

Mange ting å være glad for …

For noen år tilbake, jeg holdt på med katteoppdrett, kom jeg i kontakt med en dame. Hun kom for å møte to av kattene mine med tanke for at de kanskje skulle omplasseres til henne. Avgjørelsen ble tatt ved dette første møtet, Brittzey og DeLuze fikk bli med henne hjem. Det har jeg aldri angret på. Ragnhild viste seg å være en dame med karakter og jeg så hun ofte skrev i sosiale medier «mange ting å være glad for» eller «i dag er jeg glad for …» Dette har jeg aldri glemt og skjønner nå hva hun hadde skjønt – takknemlighet.

Det å være åpen og villig til å se de enkle gledene, de små tingene som ligger rett foran meg, det gjør livet godt. Det å ha forventninger som innfris av hva som ligger rett foran meg, gjør grå dager lysere.

Du må gjerne sikte mot stjernene, jeg gjør også det – men kanskje ikke hver dag. Man trenger ikke ha lavere ambisjoner selv om man legger lista litt lavere i hverdagen. Men for meg har det blitt godt å kose meg med de små tingene, en dag av gangen.

Skynd deg, langsomt

Tøye grenser

Jeg gjør det, tøyer grensene mine. Jeg kjenner det, at jeg pusher meg selv litt vel langt noen ganger.

Å være på storby-ferie er fantastisk, men det kan ha sine utfordringer. Jeg ønsker å leve som andre, leve som før og være med der det skjer. Så, mellom all shopping trenger man en pust i bakken, et stopp underveis – og da kan jeg kjenne på det. Da jeg setter meg ned og ser rundt meg, da jeg merker stemningen. Den stemningen jeg kjenner så altfor godt. Jeg hører latteren og summingen av fornøyde samtaler. Da kan jeg kjenne på hvordan jeg pusher meg litt lengre enn jeg bør. Følelsen som dukker opp av hvordan jeg også vil ha det – den lette, glade stemningen, jeg vil også føle det sånn. Gi meg det! Det er så nære, så nære. Da synes jeg egentlig jeg er ganske flink som lar være. For det er så nære å bare gjøre det. Bare ta feil glass for eksempel. Hadde jeg kunnet stoppe da? Sikkert, men nei jeg kan ikke tenke på det. Kan ikke dra tanken så langt. Tankens kraft er for sterk. I hvert fall er det sånn for meg. Lar jeg tanken vandre og få fotfeste blir ønsket for sterkt. Da vil jeg ikke kunne snu. Da vil jeg ikke snu – for jeg vil ha det. VIL! Det var jo hele livet før. Hele livet er snudd på hodet.

Jeg er vel blitt vandt med å “snu tenken” på dette tidspunktet – ellers går det galt!

Takk for dagen

Dagen i dag – en ny dag å være glad for. Jeg har ventet på denne dagen. I går hadde jeg eksamen. Det har vært en tid før den som skuldrene har vært høyere enn vanlig. Jeg lar meg stresse av presset jeg føler. Forventningene til meg selv? Jeg vet ikke. Det er vel helst uroen før jeg faktisk sitter der med oppgavene foran meg. Så endelig i dag kan jeg tenke at eksamen ble utført i går sammen med alle andre oppgaver jeg hadde den dagen. Ja dette da, med at jeg har mange oppgaver – jeg føler hele tiden for å fortelle om alt jeg har på dagsplanen. Ikke for å føle meg viktig, men fordi jeg er redd andre ikke skal tro jeg har masse å gjøre. Vil ikke bli oppfattet som lat men at jeg har mye å gjøre. For det har jeg. Det går i hundre stort sett hele tiden. Jeg har mitt å styre med som følge av hva jeg har satt i gang.

Å ha mye å holde på med føles godt, men da det bli så mye som det har vært den siste tiden – da føles det ut som det blir litt for fullt under topplokket. Så var det denne ventileringen igjen da. Før brukte jeg alkohol til å koble ut, få senket skuldrene og kjenne stresset roe seg. Men det var før. Nå jobber jeg med meg selv. Puster med magen og tenker at alt ordner seg til slutt – det gjør det. Men det føles hektisk da det koker som verst. Jeg må snakke til meg selv for å slappe av da andre snakker om ting jeg ikke føler er i nærheten av viktig på det tidspunktet. Antakelig flakker jeg med blikket og ser etter en flukt, men jeg blir bedre. Jobber med å være til stede i samtalen.

Men dagen i dag – nå er den her. En ny dag med muligheter. Jeg kan legge eksamen bak meg og konsentrere meg om nye utfordringer.

Men først – Paris! Takk for dagen …..