På nytt, helt forfra – det er der jeg må starte. Nå, som alt er dratt opp med rota. Jeg må så frø som kan få nye røtter. Legge til side det som har vært.
Nye bilder skal tegnes, leves – men jeg starter ikke med blanke ark. Det er så mye fra før av minner og vaner. Disse kan ikke viskes ut. De skal ikke det. De må ligge der som påminnelser om hvordan det var. Hvor galt det gikk. Hvor heldig jeg er. På denne måten blir jeg takknemlig. Jeg har fått en ny sjanse til å leve.
Et lite frø her og et der – som spirer og gror. Alt jeg foretar meg påvirker utviklingen, retningen jeg strekker meg, baner meg vei – min vei. MIN – det er den jeg må finne. Hvor er jeg sterkest og mest levedyktig? Under hvilke forhold? Hva gjør meg sterk og hvor blir jeg svak? Hva får meg til å vokse? Stå i utfordringene?
Og – hva får meg til å blomstre?
Jeg trenger frøene og de må gro, få røtter. Jeg er en selvstendig groer. Strekker meg etter det jeg trenger. Prøver å gi for å få. Elske for å elskes. Prøver å lyse opp der andre trenger noe annet enn mørke. Prøver å glemme for å finne. Beskytte fremfor å bli beskyttet …
La meg blomstre til den jeg vil bli. Med mine nye frø og etter hvert røtter som kan bre seg til det uendelige. På egenhånd – jeg er en sånn, trenger det.
Så vær så snill – Ikke klipp meg, styr meg, kontroller meg. Jeg vil bare være meg.
La meg blomstre, for jeg vil leve!
(med inspirasjon fra Frans av Assis bønn)
test