Det er ikke ofte – men av og til gjør det meg trist. Lei meg. At jeg er alkoholiker og må holde meg unna glasset. Det glasset andre av og til sier at de har lyst på, eller bare velger å si nei takk, til. Samtalen mellom to over et glass vin. Fnisingen, åpenheten, dumheten eller alvoret. Disse stundene kan jeg savne – av og til. Heldigvis ikke så ofte, kanskje fordi jeg ikke tillater tankene å komme. Jeg vet det er farlig å åpne for dem. La minnene om disse stundene få slippe til. Farlig – må være på vakt. Lar jeg tanken spinne, kan det hende fristelsen blir for stor. «Bare en», «denne ene gangen», «nå er jeg klar», «frisk» – NEI! En gang alkoholiker, alltid alkoholiker.
Ikke ofte, men av og til gjør dette meg trist. Som nå. Savnet kommer. Jeg var vandt med dette – disse stundene. Samværet, sammenkomstene, det sosiale dette ga.
Dette har gjort at kveldene mine kommer tidlig. En løsning for å slippe savnet? Ubevisst? Jeg tror det. Jeg legger meg for å slippe å minnes hvordan en fredagskveld tidligere kunne være.
Jeg vet mange som meg kan kjenne igjen dette. Vi har revet livet opp med rota og begynt et helt nytt. Et liv med begrensninger andre ikke trenger å tenke på. Så utrolig mange vaner som må glemmes. Skape nye vaner og lage nye minner – det tar tid. En vei skal bli til og den skal følges. Uten fristelser og unntak. I dagens samfunn og med vår kultur krever dette mye. Jeg merker det, for jeg er utrolig sliten. Noen mener jeg bør komme meg ut i jobb. Tja, kanskje det. Men jeg er ikke arbeidsledig – hodet mitt jobber 24/7. Kanskje aller mest om natten, eller når jeg møter noen og slår av en samtale. Da jeg har en samtale, jobber hodet mitt dobbelt.
Men aller mest er jeg lykkelig. Livet er herlig.
Jeg er sliten, men edru ❤️
