Ingen ønsker å bli rusavhengig – jeg ble det

Kort fortalt – raske dopaminer, det var de jeg jaktet. Det startet i 17 årsalderen. Jeg kjente det med en gang, ved første slurken. Da den traff magen og varmen bredte seg utover i kroppen – jeg kjente det. «Dette vil jeg ha mer av. Dette passer meg»!

Uansett, ingen tenker på den tiden: «pass deg, du kan bli avhengig». 

Det skulle gå mange år før det skjedde. Livet skjedde i mellomtiden. Barn, jobb, ekteskap, karriere, skilsmisse – livet, rett og slett. En fasade ble bygget, en fasade som skulle holdes vedlike, for enhver pris. 

Årene gikk. Jeg følte meg fanget. Jeg satt fast. Jeg kom meg ikke ut av forventninger, krav og forpliktelser. Ikke nådde jeg opp, heller. Strakk ikke til. «IKKE BRA NOK» Hverken på jobb eller i livet generelt. «Burde vært bedre, flinkere, mer nøye, slankere, penere, smartere, mer ryddig, bedre mamma, bedre, bedre, bedre»

Men pausene hjalp meg. Pausene med avslapping. Raske dopaminer. Frihet – bomull i hodet. Det var det jeg fikk – og det jeg trengte, trodde jeg. Jeg valgte det. Valgte feil løsning. Det gjorde meg avhengig. Jeg bare skjønte det ikke. Før det var for sent. Da lå jeg i senga mi og drakk. Med vinkartongen i skittentøysdunken og glasset i det rotete klesskapet. Der lå jeg, kun avbrutt av turene til polet.

«Jeg har kontroll». Det var svaret mitt, når barna mine konfronterte meg. Alltid kontroll, ikke sant? Jo, jeg mente det, trodde det. Kunne jo slutte. Holde opp. Alle kan det. Så lenge du vet det er en gulrot der fremme – glasset. «Om en stund skal jeg drikke igjen». Da går det fint å holde opp for en periode. «Neste gang skal jeg drikke kontrollert»

Jeg trodde det samme som alle andre – «det skjer ikke meg»

Nina Lea

Nina, 50 år fra Kongsvinger. En helt vanlig mamma med to barn - Elise 27 og Fredrik 24. Samboer med Peder. Jeg var leder mesteparten av min yrkeskarriere. Hadde et godt liv med de normale utfordringene hvor livet skjer på livets premisser. Alkohol startet med kos og moro i ungdommen - ingenting unormalt. Helt til det kom smygende med økende inntak ettersom pausene det ga meg føltes nødvendig. Jeg tok ikke signalene på alvor. Skjøv det foran meg. Dagen kom da jeg satt i sengen med glasset i hånda, kartongen i skittentøysdunken - jeg hadde dratt det for langt - jeg var blitt alkoholiker. Etter avrusning med påfølgende opphold på klinikk og god lærdom fra likemenn. er jeg nå en god porsjon rikere. Både på livserfaring og i forhold til mine drikkevaner - og jeg brenner for å dele min kunnskap.

Legg igjen en kommentar