Det har vært nødvendig, tror jeg. Å skamme meg. Det kom av seg selv, heldigvis.
Skammen slo ned i bilen på vei til klinikken for avrusning. Det var faktisk alt jeg klarte å føle, kun skam. Jeg satt i bilen på passasjersiden og ble kjørt til klinikken som skulle gjøre meg edru, og følte en så inderlig skam at jeg egentlig bare ville forsvinne. Det hadde jeg vel egentlig villet gjøre ganske lenge. Forsvinne.
Jeg visste at jeg ikke tok de rette valgene når jeg hver eneste dag løftet glasset og lot vinen renne nedover halsen og ned i magen. Det svei når drikken traff bunnen som eneste innhold. Men jeg kjente bedøvelsen komme, bomullen i hodet tetnet behagelig bedøvende. Jeg syntes absolutt det var verdt svien, det kjentes godt. Det var blitt det valget jeg hadde for å komme meg gjennom døgnet. Dagen som var lik natten og omvendt.
Da skammen slo til, visste jeg lite at det bare var begynnelsen. Det var en følelse jeg skulle kjenne på ikke bare lenge, men den skulle også øke i intensitet. Den første tiden klarte jeg nemlig ikke å se omfanget av hva jeg hadde forårsaket. Hvordan jeg hadde skadet mine nærmeste, barna mine. Heldigvis – jeg skjønte det ikke før senere, da jeg sto tryggere i edruskapen. Da sannheten kom til meg, hadde jeg opparbeidet meg en noe tryggere grunn. Jeg var stødigere på en måte. Allikevel – skammen som kom, økte og var nesten utholdelig, men jeg sto i det. Eller – jeg står i det, den dag i dag. For den vil alltid være der. I skrivende stund kjenner jeg tårene presse på, og jeg tillater meg det. Min måte å håndtere det? Jeg vet ikke. Erfaringen min sier at det er viktig å møte følelsene, kjenne på dem, snakke om dem, skrive dem. Følelsene som jeg før flyktet fra, som jeg døyvet med vin og feide vekk. Dette er jo hele forskjellen? Jeg må håndtere følelsene og tankene mine nå. For alkoholen var bare et symptom.
Da jeg begynte å skjønne noe av hva de rundt meg har måttet tåle, har jeg avfunnet meg med at det trenger å komme frem. De har også behov for å åpne seg. Fortelle hvordan det faktisk har vært å leve med en som meg. «Førbildet» må også frem. For ikke å nevne alle de andre pårørende i samfunnet vårt. De som kanskje aldri får kommet til ordet om hvordan ting har vært, eller fortsatt er. På vegne av alle syns jeg det har vært verdt å stå litt til i skammekroken. Men mest for barna mine – Elise og Fredrik. Det er skam hos dem også. De pårørende opplever veldig mye skam. Jeg skjønner det. Fryktelig.
Men – alt har en grense. Og jeg tror den er nådd. Grensen for hvor lenge man skal stå i skammekroken.
Samtidig tenker jeg at ved behov, kan jeg tåle å gå ut av komfortsonen igjen. Hvis nødvendig. Så må jeg i så fall vurdere behovet og nødvendigheten. For hvis jeg ikke har edruskapen min, hva har jeg da?
