Å stå i skammekroken

Det har vært nødvendig, tror jeg. Å skamme meg. Det kom av seg selv, heldigvis.

Skammen slo ned i bilen på vei til klinikken for avrusning. Det var faktisk alt jeg klarte å føle, kun skam. Jeg satt i bilen på passasjersiden og ble kjørt til klinikken som skulle gjøre meg edru, og følte en så inderlig skam at jeg egentlig bare ville forsvinne. Det hadde jeg vel egentlig villet gjøre ganske lenge. Forsvinne.

Jeg visste at jeg ikke tok de rette valgene når jeg hver eneste dag løftet glasset og lot vinen renne nedover halsen og ned i magen. Det svei når drikken traff bunnen som eneste innhold. Men jeg kjente bedøvelsen komme, bomullen i hodet tetnet behagelig bedøvende. Jeg syntes absolutt det var verdt svien, det kjentes godt. Det var blitt det valget jeg hadde for å komme meg gjennom døgnet. Dagen som var lik natten og omvendt.

Da skammen slo til, visste jeg lite at det bare var begynnelsen. Det var en følelse jeg skulle kjenne på ikke bare lenge, men den skulle også øke i intensitet. Den første tiden klarte jeg nemlig ikke å se omfanget av hva jeg hadde forårsaket. Hvordan jeg hadde skadet mine nærmeste, barna mine. Heldigvis – jeg skjønte det ikke før senere, da jeg sto tryggere i edruskapen. Da sannheten kom til meg, hadde jeg opparbeidet meg en noe tryggere grunn. Jeg var stødigere på en måte. Allikevel – skammen som kom, økte og var nesten utholdelig, men jeg sto i det. Eller – jeg står i det, den dag i dag. For den vil alltid være der. I skrivende stund kjenner jeg tårene presse på, og jeg tillater meg det. Min måte å håndtere det? Jeg vet ikke. Erfaringen min sier at det er viktig å møte følelsene, kjenne på dem, snakke om dem, skrive dem. Følelsene som jeg før flyktet fra, som jeg døyvet med vin og feide vekk. Dette er jo hele forskjellen? Jeg må håndtere følelsene og tankene mine nå. For alkoholen var bare et symptom.

Da jeg begynte å skjønne noe av hva de rundt meg har måttet tåle, har jeg avfunnet meg med at det trenger å komme frem. De har også behov for å åpne seg. Fortelle hvordan det faktisk har vært å leve med en som meg. «Førbildet» må også frem. For ikke å nevne alle de andre pårørende i samfunnet vårt. De som kanskje aldri får kommet til ordet om hvordan ting har vært, eller fortsatt er. På vegne av alle syns jeg det har vært verdt å stå litt til i skammekroken. Men mest for barna mine – Elise og Fredrik. Det er skam hos dem også. De pårørende opplever veldig mye skam. Jeg skjønner det. Fryktelig.

Men – alt har en grense. Og jeg tror den er nådd. Grensen for hvor lenge man skal stå i skammekroken.

Samtidig tenker jeg at ved behov, kan jeg tåle å gå ut av komfortsonen igjen. Hvis nødvendig. Så må jeg i så fall vurdere behovet og nødvendigheten. For hvis jeg ikke har edruskapen min, hva har jeg da?

Nina Lea

Nina, 50 år fra Kongsvinger. En helt vanlig mamma med to barn - Elise 27 og Fredrik 24. Samboer med Peder. Jeg var leder mesteparten av min yrkeskarriere. Hadde et godt liv med de normale utfordringene hvor livet skjer på livets premisser. Alkohol startet med kos og moro i ungdommen - ingenting unormalt. Helt til det kom smygende med økende inntak ettersom pausene det ga meg føltes nødvendig. Jeg tok ikke signalene på alvor. Skjøv det foran meg. Dagen kom da jeg satt i sengen med glasset i hånda, kartongen i skittentøysdunken - jeg hadde dratt det for langt - jeg var blitt alkoholiker. Etter avrusning med påfølgende opphold på klinikk og god lærdom fra likemenn. er jeg nå en god porsjon rikere. Både på livserfaring og i forhold til mine drikkevaner - og jeg brenner for å dele min kunnskap.

Dette innlegget har 12 kommenta

  1. Simply want to say your article is as surprising. The clearness for your submit is just great and i can suppose you are knowledgeable in this subject. Well with your permission allow me to clutch your RSS feed to keep updated with impending post. Thank you one million and please continue the enjoyable work.

  2. bulantogel

    Whats Taking place i am new to this, I stumbled upon this I’ve discovered It positively helpful and it has aided me out loads. I’m hoping to contribute & aid different users like its aided me. Good job.

  3. bulantogel

    good post.Ne’er knew this, regards for letting me know.

  4. Your style is so unique compared to many other people. Thank you for publishing when you have the opportunity,Guess I will just make this bookmarked.2

  5. Hey there would you mind stating which blog platform you’re using? I’m going to start my own blog in the near future but I’m having a difficult time making a decision between BlogEngine/Wordpress/B2evolution and Drupal. The reason I ask is because your design and style seems different then most blogs and I’m looking for something completely unique. P.S Sorry for getting off-topic but I had to ask!

  6. Neotonics reviews

    I¦ve recently started a web site, the information you provide on this website has helped me tremendously. Thanks for all of your time & work.

  7. Leanotox reviews

    Hello, you used to write great, but the last few posts have been kinda boringK I miss your super writings. Past several posts are just a bit out of track! come on!

  8. Honeyburn

    Hi my loved one! I want to say that this article is awesome, nice written and come with almost all important infos. I would like to look extra posts like this.

Legg igjen en kommentar