Pårørende, eller hjelpeløs om du vil

Det er mange pårørende av rusavhengige. Veldig mange. Mange er berørt på en eller annen måte. Noen kjenner noen som har en avhengig i familien, en venn, en kollega, en nabo – alle kjenner vel noen, vil jeg tro. Og da blir man på en måte berørt. Hjelpeløs vil jeg si. For det er man virkelig. Det føles håpløst å stå på utsiden å se noen man bryr seg om, forfalle. Du vil så gjerne hjelpe, komme med råd, legge til rette og noen ganger vil du bare skrike: “ta deg sammen”. Allikevel blir du bare møtt med: “slapp av, jeg har kontroll”, “jeg har ikke noe problem” eller “pass dine egne saker”. Kanskje blir du avvist, får kjeft tilbake, får beskjed om å forsvinne? Ja, alkoholen eller annen rus for den saks skyld, virker sånn. Lenge fungerer alt også. Hus og hjem holdes i orden, jobben også. Fasaden er det ikke noe feil ved. En stund … til det går for langt og man mister grepet. For tro meg – man kommer dit. Det man ikke har gjort ennå – ja, man kan bare tilføye “ennå2. For det blir verre. Alkohol og rus er progressivt, det er helt sikkert. Det vil eskalere, og den som begynner å miste kontrollen vil etter hvert prioritere rusen fremfor alt annet.

Den avhengige vil bare være i fred med den nye vennen sin – rusen. Jeg ville det. “Kunne de ikke bare la meg være i fred”? “Jeg hadde det jo vondt, jeg trengte det”. Jeg ville til slutt bare ligge i senga mi og drikke. Det var det jeg orket. Og jeg skulte det, gjorde jeg ikke? Gjemte vinen min i skapet. Mente jeg ikke plaget andre – det var de som maste på meg. Helt til jeg selv innså at det ikke gikk lengre – jeg mestret ikke livet mitt. Så klart tenkte jeg nok ikke på det tidspunktet, at jeg skjønte jeg ikke mestret livet, men “jeg trengte en pause”. Jeg var så utrolig sliten. Sliten og lei meg. Nervene var frynsete og jeg spiste ikke lenger. Det var minimalt jeg fikk i meg. Det gikk rett og slett ikke – jeg måtte ha hjelp, en pause. Jeg måtte finne det ut selv. Mine nærmeste hadde gitt opp å prøve.

Jeg måtte nå min bunn. Det nyttet ikke hva andre sa. Så mitt råd til pårørende og berørte er: ta vare på deg selv, vær der da du trengs, da tiden er inne for å hjelpe. Og en annen ting – ikke bli en medavhengig. En som legger til rette. Kjøper alkohol for da slipper andre å “se hvor ille det er” da vedkommende selv går på polet. Man må håndtere ting selv, alle må det. Ta vare på seg selv – for akkurat når det gjelder alkohol – da er man hjelpeløs.

Nina Lea

Jeg er Nina, kjæreste, mamma, datter, søster og en venn for den som vil. 48 år, født og oppvokst på Kongsvinger. Mamma til Elise (25) og Fredrik (23). Hvem jeg er, sånn helt personlig er jeg i ferd med å finne ut. Det er vel det jeg jobber mest med for tiden, sammen med studiene "Helsesekretær".

Legg igjen en kommentar