Det er alltid trist når andre feiler. Sprekker, havner utpå, tar den første. Ja, for det er ofte det som skjer – at man bare skal ta et glass. Med den første blir det som regel mange fler. Eller kanskje det går bra den ene gangen, men så er det i gang igjen. Ofte verre enn før.
Dette er alltid trist å høre om. Når andre faller for fristelsen til å tro at nå, nå har jeg vel lært. Lært å drikke kontrollert. Sånn som andre. Men den gang ei. Det ender i kaos og elendighet – og da dette skjer så blir jeg som regel veldig lei meg på dem sine vegne. Man ser seg selv i situasjonen og grøsser. Og så tenker jeg – «bruk det for hva det er verdt». Jeg ser jo at det ikke går bra. Med andre ord – jeg bør ikke prøve. Jeg bør ikke tenke tanken engang, for da kan det være for sent. Tanken kan bli en besettelse og føre til at det ikke er noen vei tilbake. Lar jeg tanken spinne vet jeg med meg selv at det ikke lar seg stoppe. Så hekta, ja syk, er jeg. For alkoholisme – det er en sykdom. Kall det gjerne en allergi. Hvis peanøtter er din allergi og dødelig for deg, ja da vil jeg tro du ikke spiser peanøtter.
Å lære av andres feil høres kanskje stygt ut? Men når det allikevel hender at andre tar disse valgene så velger jeg å dra de til min fordel. Sånn er det bare – så får jeg bare håpe at det ikke er jeg som feiler neste gang.
