Er du lei av å høre hvor fantastisk andre har det? Hvor lykkelige de er? Hvor vellykkede de er? Hvor varmt og godt sola skinner hos dem og for en herlig dag de har?
For det er virkelig ikke sånn du føler det – i hverdagens tjas og mas, med det vanlige gråværet, de dårlige nyhetene og egentlig føler du deg ikke helt i form. Jeg følte det lenge sånn. Alle var bedre enn meg. Flinkere enn meg. De fikk tid til alt, fikset alt, orket alt og hadde alt. Sånn føltes det i hvert fall. Og dette dro jeg med meg på vei ned i kjelleren.
Jeg havnet langt ned i kjelleren med selvfølelsen på nederste trinn. Jeg og vinen min. Alene – der nede i mørket. Nederst, innerst i mørket hvor alt var bare trist og leit. Skam og skyldfølelse over den jeg var blitt og som ingen var fornøyd med. Så hvorfor skulle jeg bry meg om meg selv?
Det var ikke gjort over natten å snu denne tankegangen. Veien var både lang og bratt. Tung og vond. Det krevde mye. Veldig mye. Det gjorde vondt, men det var verdt hvert eneste trinn og skritt i riktig retning.
Jeg har med tiden fått en annen tankegang. Jeg sammenligner ikke med andre. Jeg tar utgangspunkt i hva jeg selv har, og hvilket utgangspunkt jeg har. Ikke hva andre har, men hva kan jeg få til med mine evner, mine ressurser og hvordan jeg er? Hva har JEG lyst til og hva må til for å klare det? Alt innenfor mine grenser, for jeg må ingenting. Det er viktig, for livet er skjørt og jeg må holde meg på rett vei. Jeg har lært at jeg må hjelpe meg selv før jeg klarer å være der for andre.
Skjønner du? Du som synes at livet er litt dritt og at alle andre virker til å ha det bedre. Ikke tenk så mye på de andre. Tenk på hvordan du har det, og hva du vil for deg selv. For du kan – du må bare se de små tingene. De ligger der rett foran deg. Små gleder, en ting om gangen. Stopp og kjenn på følelsen. Det er ekte og godt – hvis du tillater deg å stoppe opp å kjenne på det, for deg selv – for din skyld!
