På dager som denne

Jeg vet det så godt – hvorfor jeg drakk. Da jeg har dager som i dag så kjenner jeg det. Hvor godt det hadde vært å bli susete, likegyldig, mindre til stede. For i dag kjenner jeg at det er fullt i hodet. Alt føles som mas. Alle samtaler, spørsmål eller hva som helst av det som skjer utenfor min egen tankerekke oppfattes stressende. Det blir for mye for meg, jeg har mer enn nok med meg selv.

På en annen dag hadde jeg nok ikke tenkt på kommentarene rundt meg som stress og mas. Andre dager er jeg som regel i en balanse inni meg og jeg har egentlig ingen forklaring hvorfor tolleransevinduet mitt er for lite i dag. Jeg kjemper for å holde meg innenfor rammene, senke skuldrene, ta en ting av gangen. Men piggtråden utenpå meg er der. Det føles sånn. Som om jeg har piggtrådgjerde, gjerne med strøm. Det aktiveres hver gang noen nærmer seg. Jeg har lært meg å lytte til meg selv, kjenne etter hva som egentlig er feil. Prøver å deaktivere gjerdet. Så slår det meg. Hva som er grunnen til, eller hva jeg i hvert fall trenger – ALENETID

Der kom det. Det føles befriende da tanken kommer. Det finnes en løsning. Men i hvert fall – tilbake til start. Det var av sånne grunner jeg kunne drikke før. Da jeg følte alt som et mas og situasjoner som ble for mye og løsningen ble en flukt sammen med alkoholen som befridde meg fra stresset. Etter hvert som alkoholen rant nedover halsen og blandet seg i blodet så kom løsningen da også. Likegyldighet og uovervinnelighet. De gode og lette tankene. Følelsen av å være god nok og denne lettheten som automatisk følger rusen. Videre tomsnakket om hvor flott og fint alt er og hvor bra man har det. Overfladisk.