Disse følelsene om andre, de kan være så altoppslukende og voldsomme. Når mennesker jeg egentlig ikke liker skaper sinne hos meg, tar det all energi. Til daglig går det greit – da jeg flyter av gårde på gode følelser. Fornøyd med livet kan jeg takle å ha sånne i livet mitt. Jeg ser forbi vedkommende og lar episoder og hendelser fare. Til og med der jeg ser andre sliter med samme mennesket, ja så lar jeg det passere. Tenker at dette er virkelig ikke noe jeg skal ordne opp i – kanskje gjøre ting enda verre. Vi har det vel alle sånn. Konflikter vi ser blant andre og av og til dumper vi ned i dem selv. Men vanligvis går det bra. Jeg velger som regel å overse irritasjonen for jeg er langt fra perfekt selv. Ikke alle liker meg heller, det er viktig å huske. Og det har jeg sluttet å prøve også – å bli likt av alle.
Selvfølgelig kjenner jeg på det når jeg merker at andre ikke liker meg eller hvordan jeg er som person. Men, jeg jobber med saken og prøver å godta meg for den jeg er.
Men i dag er det vanskeligere å ikke føle irritasjon og sinne. Det er noe som har veltet lasset mitt. Fått det til å renne over. Hevntanker kommer. La vedkommende kjenne litt på sin egen medisin. Det hadde vært deilig, tenker jeg. Men hadde det? Hva er egentlig problemet her? Det er jeg selv som har skapt situasjonen, jeg vet jo det. Men det er vondt da andre utnytter det. Gjør seg selv til midtpunkt i kaoset mitt. Faan!
Hva jeg gjør nå er viktig. Eller hva jeg ikke gjør er mer riktig. For jeg skal ikke handle på disse følelsene. Det har jeg lært. Og erfart. Med tiden vil det blekne. Kanskje vil jeg vokse på det – håper det. Jeg vil lære noe om både meg selv og andre. Og hvordan andre sitter igjen eller velger å tenke om dette – ja, det er utenfor min rekkevidde og interesse. For det er kun meg jeg kan forandre og ingen andre.
