Er det ingen som vil høre det? Hva og hvem jeg er nå? Jeg vil så gjerne fortelle de som sliter noe. At man kan reise seg igjen. At det nytter. At det finnes en utvei. At det kan bli bra.
Men det virker som media bare vil ha det vonde. Hvordan jeg dro meg selv ned. Hvordan jeg sviktet barna. Hvordan jeg ikke klarte å være den mamma`n jeg burde ha vært. De vil høre barna fortelle om hvor ille det var. Hvor full mamma`n deres var og hvordan hun dreit i dem.
Men ja – det var sånn. Var! Men historien slutter ikke der. Jeg står oppreist i dag. Rak i ryggen, selv om det ikke har vært lett i det siste hvor alt det vonde har blitt rotet rundt i gang på gang. Men jeg står fortsatt oppreist. Jeg har opparbeidet meg verktøy for å håndtere følelsene mine. Men det fjerner likevel ikke hvor vondt det er. Hvor vondt det er å rote rundt i gammelt skrot. De vonde minnene. De jeg må beholde, men helst ikke skal trekke frem for ofte.
Vi må se fremover nå. Som Fredrik sier: «jeg er så glad for hva vi har nå». Det er det vi må fokusere på og ikke minst nyte. Vi skal ikke bruke opp tiden på hva som har vært. Det er nå vi lever, i dagen i dag.
Å bli edru kan alle. Å ikke drikke igjen krever mer. Det krever hardt arbeid. Det er et evig vedlikeholdsarbeid, men det nytter. Jeg måtte være villig og ærlig. Så kom belønningen og den kommer fortsatt – hver dag hvis jeg er villig til å se det.
Så, til deg som tenker at livet føles håpløst – du kan! Men du må sette deg selv først, gi deg selv lov til å prioritere deg selv og bare deg for en stund. Hjelpen kan du finne i mange former. Du må finne din. Og du må ta imot den – hjelpen! En dag vil det føles litt lettere. En annen dag enda lettere. Så skal du holde på den tanken å jobbe videre – for deg selv og din egen skyld, ingen andres. Kan du klare det? Ja, det kan du! For du skal bli den beste utgaven av deg selv!
