Tilbake til fortiden

I det siste har jeg mange ganger reist tilbake til fortiden. Det har vært tungt. Men allikevel en prosess jeg har valgt å gå gjennom. Jeg begynte å skrive ned tankene mine og hva jeg husket fra tiden da jeg drakk. Jeg ville huske det og kunne ta det frem ved behov slik at jeg ikke skal falle for fristelsen ved å ta det første glasset. Det å la tankene vandre og begynne å tro at kanskje, «kanskje jeg er frisk nå» – det må jeg ikke tillate meg selv. Jeg må huske hvem jeg er, var og for alltid vil være. Jeg er Nina – alkoholiker. Jeg har ikke alltid vært det mener jeg, men et sted på veien dro jeg det for langt. Kanskje hadde jeg det i genene og utviklet det gradvis. Men jeg ble alkoholiker.

Disse tankene og memoarene ble etter hvert til en bok. «Må du drikke i dag, mamma»? ble min historie slik jeg husket og oppfattet det. Mine opplevelser av å være meg, mamma og til slutt da jeg ble edru – en alkoholiker. Det var da jeg innrømmet det for meg selv og andre at jeg er alkoholiker. Men ikke før jeg ble edru så jeg det. Jeg kunne jo slutte mente jeg, noe jeg også kunne. Det er ikke vanskelig å slutte. Alle kan det. Det er vanskelig å ikke begynne igjen – å drikke igjen. Å leve edru, å aldri skulle ta et glass i vin i godt selskap, under en parasoll eller bare nyte høsten med levende lys og et godt glass rødt alene – det kan jeg ikke fordi jeg dro det for langt. Jeg beholdt ikke alkoholen som kos, men brukte den som selvmedisinering og avslapping. Dette høres kanskje kjent ut for noen, kanskje mange. Så derfor valgte jeg å dele. Jeg valgte å gi ut boken om meg selv og blottlegge alt jeg har gjort, slik jeg husket det. Da jeg mente jeg ikke skadet andre enn meg selv fordi jeg ikke ville se hva jeg forårsaket. Helt til jeg ikke orket mer og nådde min bunn. Min personlige bunn. Slik den var for meg. Et mørkt hull. Et dypt, stille hull uten gjenklang, hvor det kun fantes tristhet og oppgitthet, utmattelse og sorg. Der og ikke lenger. Jeg var på bunnen.

I denne prosessen med utgivelsen av boken, har jeg da gang på gang stilt opp på intervjuer. Det har vært sterkt og tiden etter hvert eneste et tungt og tøft. Jeg har latt meg selv dra ned og tankene har funnet tilbake til gamle mønstre som ikke er sunt for meg. Men jeg vil dette. Jeg vil dele historien i håp om å hjelpe. Jeg ønsker å få andre til å stoppe før de mister seg selv slik jeg gjorde. Elise og Fredrik mistet mamman sin og mamma mistet datteren sin. Og så videre. Også barna har vært delaktig i dette. Fredrik med sin bekymring for oss og Elise som uten tvil stiller opp sammen med meg. Hva gjør ikke dette med henne? Ønsket vårt er jo nå å se fremover – allikevel ønsker vi så gjerne å hjelpe. Få andre til å forstå at det finnes hjelp, at ting faktisk kan bli bra.

Som fly-mannskapet instruer oss: hjelp deg selv før du hjelper andre. Noe annet går ikke. Så da tenker jeg her jeg nå sitter med dumme tanker om meg selv – jeg kan ikke ta av pustemasken min for å fortelle andre hva de skal gjøre. Men jeg vil så gjerne.

Og til slutt – du blir så ofte glemt, mamman min – jeg hadde ikke vært her uten deg!

Nina Lea

Nina, 50 år fra Kongsvinger. En helt vanlig mamma med to barn - Elise 27 og Fredrik 24. Samboer med Peder. Jeg var leder mesteparten av min yrkeskarriere. Hadde et godt liv med de normale utfordringene hvor livet skjer på livets premisser. Alkohol startet med kos og moro i ungdommen - ingenting unormalt. Helt til det kom smygende med økende inntak ettersom pausene det ga meg føltes nødvendig. Jeg tok ikke signalene på alvor. Skjøv det foran meg. Dagen kom da jeg satt i sengen med glasset i hånda, kartongen i skittentøysdunken - jeg hadde dratt det for langt - jeg var blitt alkoholiker. Etter avrusning med påfølgende opphold på klinikk og god lærdom fra likemenn. er jeg nå en god porsjon rikere. Både på livserfaring og i forhold til mine drikkevaner - og jeg brenner for å dele min kunnskap.

Legg igjen en kommentar