Så mange år. Så mye krangling. Så mye bekymring. Så mange tanker. Så mye usikkerhet. Så mye fortvilelse. Så mye sinne. Så mye skuffelse. Så mye sorg. Så mye kjærlighet. Så redd.
Oi, som vi har prøvd å hjelpe deg. Prøvd å styre deg. Prøvd å endre deg og forandre livet ditt. Og vårt. Alle gangene du har lovet oss å ikke drikke igjen, eller sagt at du nå har kontroll. Skuffelsene vi fikk, gang på gang. Jeg mistet all respekt. Mistet all tro. Men nå. Nå har du virkelig vist oss, og deg selv!
Jeg delte aldri dette med så mange. Skammet meg. Var flau. Det var nok mange som mistenkte og skjønte litt, men tror aldri noen forsto hvor ille det virkelig var. Det var ingen som visste at det var vanlig for meg å kontakte både lege og legevakt, flere ganger i måneden. Det var ingen som skjønte hva som hendte innenfor våre vegger. Alle vinkartonger og flasker vi fant. Uåpnede, åpnede og tomme. Så mye vi ryddet, kastet og tømte ut. Det er ingen som tror oss når vi forteller om antallet flasker og kartonger. Så mange gjemmesteder vi fant og visste om. Alt du trodde du skjulte for oss. Som vi igjen skjulte for vår egen verden.
Hver gang du skulle ut å sykle eller gå et sted var forferdelig. Bare at du bevegde deg rundt hjemme i leiligheten var ille nok. Jeg var så redd. Redd for at noen skulle se deg, for det første. Men så har du jo alltid vært utrolig klønete, og nå var det så mye verre. Du falt og falt. Skadet deg om igjen og om igjen. Heldigvis gikk det jo alltid «bra» med deg.
Det er vel kanskje jeg som slo meg hardest.
Tenk om du ikke hadde drukket så mye hvis jeg bare hadde vært frisk. Hvis jeg ikke hadde hatt ME. Hvis jeg ikke hadde vært en så stor bekymring. For det var jo det du sa til meg noen ganger. «Jeg drikker på grunn av deg, Elise». «Det er din skyld at jeg drikker». Dette var jo så klart i høylytte krangler som oppsto fordi jeg syntes du hadde drukket alt for mye og kjeftet på deg. Men disse ordene gjorde vondt og de er ikke lett å bare glemme. Uansett hvor mye jeg overbeviste meg selv om at det var jo ikke det du mente, så ble de ikke glemt. Du følte du ikke strakk til. Du følte du ikke var en god nok mamma. Du følte du ikke fikk gitt meg den hjelpen og den oppfølgingen jeg trengte. Det er nok det du mente. At du ikke var bra nok. Tror jeg. For jeg følte det jo egentlig ganske likt, med min egen lille avhengighet. Avhengigheten av smerte og skading. Jeg følte at jeg måtte skade meg selv og straffes fordi jeg følte jeg ikke strakk til. Jeg var ikke bra nok. Ikke bra nok som datter, søster eller venn. Jeg var ikke bra nok som menneske, uansett hva. Og jeg gjorde dette til en avhengighet. Jeg kunne sikkert også ha sagt at «jeg kutter meg på grunn av deg, mamma», men det er jo ikke sant. Jeg gjorde jo ikke det. Det var på grunn av meg selv, mine egne forvrengte tanker og følelser. Min egen overbevisning om at dette var riktig. Det var ingen andre sin skyld. Alt var bare så vondt inni meg. Jeg ville ha kontroll på smertene. Det ga meg en slags glede og indre ro. En utrolig god ro. Jeg ville drukne følelsene i en annen type smerte.
All kjefting og krangling som ble overhørt. Ingen forsto hvordan jeg kunne snakke sånn til min egen mamma. Hvorfor hadde jeg ingen respekt? Hvorfor oppførte jeg meg sånn? Forferdelig drittunge. Håpløs datter. Bortskjemt, egoistisk og ufordragelig. Alt fordi jeg var så bekymret, redd og fortvilet. Ikke minst skuffet. Jeg ville bare passe på, men du hørte ikke på meg. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde prøvd alt. Det eneste jeg kunne var å kjefte. Jeg var så sint, så sint! Gang på gang. Slo i veggen så jeg brakk hånda mens jeg kjeftet på deg en gang. Så utrolig unødvendig, dumt og teit av meg, men.. ja… bare men. Det var det eneste jeg klarte. Være sint. Frustrert. Hjelpesløs. Fortvilet. Jeg ville ha tilbake mamma’n min, som hadde forsvunnet for så lenge siden.
Mamma’n min, som jeg kjente så godt, var borte. Vi bodde til slutt sammen med et ukjent menneske. Jeg hadde ingen mamma. Det var jeg som var «mamma» nå. Jeg var mor til min egen mor følte jeg. Samtidig som jeg prøvde å være en flink storesøster. Men åh, som jeg savnet mamma. Små øyeblikk i hverdagen, i ny og ne, så dukket hun opp. Korte, korte øyeblikk så jeg deg. Det ga meg håp. Men dette mennesket vi ellers så, det var jeg ordentlig lei. Det gjorde så vondt at hun gikk rundt og latet som om hun var mamma. Lignet på mamma. Det gjorde meg så sint og irritert. Jeg snakket aldri pent lenger. Kun kjefting. Og når vi til slutt så kun henne, og bare henne… Jeg ville ha henne bort. Det gikk så langt at jeg ble overbevist om at alt hadde blitt bedre om hun ble helt borte. Jeg hadde jo uansett mistet mamma. Det var ingenting mer å miste. Mamma var borte. Som om hun hadde dødd. Og jeg hadde på en måte godtatt det. Hvorfor skulle vi gå rundt å late som noe annet? Nå kunne restene også forsvinne istedenfor å gå rundt oss og rippe opp i vonde minner og savn, tenkte jeg, samtidig som jeg var livende redd for at noe skulle skje med deg. Det er forferdelig å tenke på at jeg hadde disse tankene. Jeg skammer meg.
Men takk! Takk for at du ikke ga opp. Takk for at du tittet frem i ny og ne. Takk for at du er her igjen. Takk for at du kom tilbake, sterkere enn noen gang. Takk for at du fant igjen mamma’n min. Takk for at du er du!
Jeg vil nok kanskje aldri slutte å se etter tegnene på om du har drukket. Jeg vil kanskje alltid være skeptisk og veldig redd. Jeg vil alltid være på vakt. Om nettene kommer fortsatt drømmene. Eller marerittene er kanskje mer riktig. Enten er vi tilbake noen år og du har aldri stoppet å drikke. Eller så har du sprukket nå nylig og latt alkoholen ta livet ditt igjen. All frustrasjon, sinne, sorg, skuffelse og fortvilelse eksploderer i meg og jeg våkner i angstanfall med skjelvinger og tårer. Alle vonde følelser og minner strømmer på. Da er det så godt å innse at alt er så bra i virkeligheten! Da setter jeg så uendelig stor pris på alt du har fått til og hvor langt du har kommet. Og ikke minst setter jeg pris på at jeg kan sende deg en melding eller ringe deg i disse stundene og få forståelse og trøst. Fra en edru og fin stemme.
Jeg er så glad i deg, mamma❤️
Elise
