Hjemme

Gresk jord under bena, varm luft mot ansiktet, et kjært språk i ørene – hjemme igjen.

Taxiene ventet på oss. De vi hadde bestilt på forhånd og skulle ta oss til Pireus havn. Det var liten trafikk denne dagen. Var det lite turisme, fortsatt koranan som rådet eller var det fordi det var september. Jeg visste ikke. Jeg hadde mange spørsmål der jeg satt mens vi suste gjennom Athens gater. Men jeg kjente roen. Roen og en glede som kriblet.

Vel fremme på havna ønsket vi med en gang å smake gyros, som alltid det første vi gjør. Elise dro med seg Thomas over gata, mens vi passet koffertene. Imens sørget jeg for billetter til Aegina med Flying Dolphin XIX. Den skal gå en halv time senere – perfekt. Pireus havn er nokså rolig legger jeg merke til. Men alt er som før – aercondition-rommene, uteliggerne og selgere med solbriller, parfyme og diverse duppeditter. Han må riktignok vinkes bort noen ganger, men han kommer tilbake. Tenker nok at jeg kan ha ombestemt meg ved neste forsøk. Jeg esker alt dette.

Så, der fremme – øya, paradiset, jeg ser den gjennom vinduet på båten som raskt har tatt oss over Egeerhavet.

En kort taxitur senere og vi er fremme på rommene. Vårt med utsikt over havet, rett over bølgene med strandrestauranten i underetasjen. Nå kunne jeg nesten ikke vente til jeg fikk sand under tærne. Det første badet føltes himmelsk, igjen denne gleden og friheten. Herregud, så fri jeg er. Jeg kan gjøre alt – bare ikke drikke. Jeg kan nyte, jeg kan lukte, dra inn alle de kjente luktene. Er det krydder, varme, søppel og ouzo? En blanding tror jeg. Og kalamaris! Jaaa, jeg er hjemme. To år senere er jeg tilbake.