Ja, nå pleier jo ikke akkurat drømmene mine om natta å være vakre. De pleier å være preget av alkohol og meg som prøver å skjule at jeg har driti meg ut. Havna på fylla igjen og videre hvordan jeg skal komme meg ut av det. Som før så må jeg da bare ha litt til. Skaffe litt til, utsette litt til.
Denne drømmen jeg føler jeg er i nå, den er helt fantastisk. Å få kjenne all godheten og alle fine ønsker for meg, det kjennes så godt. Samtidig som jeg er meg selv, sånn på ekte. For første gang på, ja jeg vet ikke hvor lenge. Jeg har ikke hatt så lave skuldre og samtidig følt meg vel som jeg kan huske.
Så da jeg opplever interessen for boka og historien min, kommer et behov for å ta boka frem. Jeg slår boka litt tilfeldig opp, et eller annet sted. Så leser jeg. Prøver å se ting utenfra, hvordan andre leser det. Jeg prøver å lese det med andres øyne, hvordan de oppfatter dagene og tankene mine. Men jeg blir fort dradd tilbake til meg og mitt. Tiden og følelsene settes tilbake i tid, og jeg kjenner klumpen i halsen og tårene som presser. Det blir for sterkt å tenke bakover på hvor jeg var. Hvor langt nede i mørket jeg sank. Inn i et mørkt rom, rått, kaldt og et stumt mørke. Ensomhet med frykt. Frykt for hva? – jeg visste egentlig ikke. Det var bare kaldt og vondt og trist. Faan så trist!
Men, når jeg nå svever på denne berømte rosa skyen, så må jeg huske hvem jeg er. Jeg må ikke tillate meg selv å glemme det. Jeg kan unne meg glede sammen og rundt mine medmennesker, og jeg kan prøve å hjelpe andre ved å fortelle om min vei. Men jeg skal alltid minnes dagene som har vært. Hvordan de var, hvordan jeg følte det, hva andre må ha følt og at jeg ikke vil ha det tilbake. Jeg må minne meg på at bena skal være plantet på bakken, og at vegen vil gå både opp og ned.
Husk å leve i dag, en dag av gangen. Dagene blir best med det i tankene. Og du, ta vare på deg selv!
Klem fra Nina
