Ord blir fattige. Jeg finner ikke de riktige – ordene som beskriver hva jeg føler når de rundt hjelper meg. De stiller opp, setter seg selv på vent for min skyld. Meg – en som sviktet og bare tenkte på seg selv. Syntes synd på seg selv.
Å se samholdet vi har, å riktig kjenne ekte omsorg – det er stort. Det er et bevis på kjærlighet og det å virkelig bry seg. For min del gjør dette meg sterkere. Det gjør at veien jeg nå går, blir lettere å holde seg på. Hvis jeg allikevel skulle snuble, så vet jeg at døra er åpen. At jeg har noen som fanger meg opp. Så lenge jeg er villig ….
You are my intake, I own few blogs and sometimes run out from to post : (.