Er vi forberedt?

Først var det noe vi trodde var et forbigående virus. Så en epidemi. Nå en pandemi. Og vi vet
ikke helt når vi ser slutten. Eller om vi noen gang gjør det.
Å leve som tørrlagt alkoholiker, faktisk “nyedru” oppi dette har hatt sine utfordringer. Ja, vi
har alle kjent på dette. Jeg vet det. Men etter to år, uten vinen min, så må jeg fortsatt stå i mitt
og mine dager. Jeg må takle dagene mine, edru! En dag om gangen. Jeg må gjøre det mens
jeg sitter mest mulig hjemme med kohorten min. Helst uten besøk eller å reise på besøk. Sånn
har det vært en stund. Dette er anbefalingene. Noen perioder uten “ettervernet” mitt, som jeg
fortsatt trenger. På grunn av nedstengninger har jeg ikke alltid kunne møte til timene mine på
DPS.
Dette får meg til å tenke. Hva med de andre? Hvordan går det med de andre der ute? De
andre som også sliter. Som ikke har fått hjelp ennå. De som allerede drakk litt for mye eller
for ofte, før koronan kom marsjerende inn i våre liv. Jeg tenker på de andre som kunne trengt
hjelp, som ikke har fått det. Hva har skjedd med dem i løpet av tiden med stengte kontorer og
hjelpeinstanser? Hvordan løser de den nye tilværelsen? Og tilgjengeligheten? “Kunne det
ikke vært godt med et glass vin til lunsj”? “Ingen merker vel det”? Eller de som er permittert.
Hvordan løser de problemene sine? Bekymringene? Og de ensomme. Hva gjør de, alene
hjemme?
Denne nedstengningen har både fått og får fortsatt store konsekvenser, det vet vi.
Ringvirkningene vil bli store. Ikke bare selskapene og bedriftene som går dukken. Ja, vi
opplever selvfølgelig også store tap der. Konkurser og tapte arbeidsplasser. Men jeg tror det
kan være flere ubehageligheter som vil dukke opp. Det individuelle raset kan bli vondt. Det
personlige problemet vil etter hvert ikke kunne skjules. Jeg føler jeg kan si jeg vil kjenne meg
igjen i dette. Da omverdenen kan kjennes håpløs. Man løser kanskje dagens utfordringer på
en mindre heldig måte. Sånn på sikt.
Det kan nok hende politikerne aner noe rundt dette. Kanskje? Der fremme et sted. I talene
sine, lovnadene om oppfølging av psykiatri og rus. De nevner det. Jeg tror vi bare aner
konturene av hva som kommer. Det som etter hvert vil komme frem i dagens lys. Hvordan
noen etter som tiden går, vil få problemer med å komme tilbake til normalen. Det er det jeg
frykter mest med dette. Som tørrlagt alkoholiker så vet jeg hva vi har å gjøre med i dagens
samfunn. Hvilken kultur vi har utviklet. Drikkekulturen. Hvorfor kan vi ikke reise i
slalombakken uten påfølgende “afterski” på en åpen pub nederst i bakken? Vi går helst ikke
på restaurant uten at det serveres alkohol til maten. Det har blitt mer vanlig å ta et glass vin
sammen, enn en kaffe. Hvis du drikker brus, får du spørsmål og bekymrende blikk “er du
syk”? “Føler du deg ikke bra”? Dette er hverdagen, sånn det har blitt. Denne kulturen er
selvfølgelig ikke noe som har kommet nå. Den har utviklet seg over tid, og er blitt mer
tilgjengelig enn noen gang.
Så i denne pandemien, hva gjør vi? Jo, vi sitter hjemme. Vi kjeder oss. Alt blir lettere med en
flaske vin, for noen. Det gjør det. Tro meg, jeg vet. Så vi sitter i sofaen, hører på nyhetene om
smitteøkningen, restriksjonene, de nasjonale reglene og alt som er “ikke anbefalt”. Ja, så
hjelper det kanskje å trøste seg litt. Vi hører om vektøkningen i forbindelse med å ha
arbeidsplassen sin hjemme. Vi beveger oss mindre og koser oss mer. Når kommer resultatene
fra den økte alkoholomsetningen? Det er kanskje ikke så målbart heller, som centimeterne
rundt midjen. Altså, vi har sett økningen i prosent hos vinmonopolet. Men vi vet ikke så mye

om konsekvensene dette har medført. Ennå. Stengingen av svenskegrensa og taxfree er noe
av svaret, det vet vi. Likevel tror jeg vi skal være forberedt på mer.
Personlig syns jeg det er alt for stort fokus på alkoholservering, fremfor treningsmulighetene
vi har. Noe som i mine øyne vanskelig kan forsvares. Jeg skjønner det er snakk om økonomi
og overlevelse, men hva med folkehelsa?
Hvordan skal det håndteres? Kommer politikerne til å ha en plan? En god plan! Da vi
kommer i gang med livene våre igjen, og vi skal leve som før. Står de der da? Like beredt til
å håndtere resultatene av Vinmonopolets gode omsetning. Like beredt som de har håndtert
nedstengingen? De skjønte alvoret ved å stenge ned polet. “De” som er avhengige av alkohol
kan utvikle abstinenser med en bråstopp. Det vet jeg, av egen erfaring. Dette var kanskje en
av grunnene til å ikke stenge. Polet er en nødvendighet, som dagligvarehandelen.
Så, derfor håper jeg det også kommer en beredskapsplan for de som vil trenge det. At man
kan fanges opp av arbeidsplassen for eksempel. I disse dager krever ikke Nav personlig
fremmøte hos lege for å få sykemelding. Det anbefales å ta over telefon eller e-konsultasjon.
Ikke da engang “trenger” vi å gå utenfor døren. Og mange har ikke tatt denne telefonen til
legen ennå heller. Det går kanskje greit foreløpig, vi er jo bare hjemme.
Jeg tror vi vil få bruk for en “veien tilbake” plan. En plan hvor det vil være mulig å få hjelp
for de som trenger det. For noen vil komme til å gjøre det. Og da er det viktig at planen kan
realiseres og følges, med disse sømløse overgangene vi av og til bare hører om. Vi blir lovet
pakkeforløp, men er de alltid gjennomførbare? Noen ganger skal man kjenne sine rettigheter
og hvilke muligheter man har, for det er ikke alltid det går av seg selv.
Denne høsten er det valgkamp. Jeg er spent på hvem som får min stemme ….

Nina Lea

Nina, 50 år fra Kongsvinger. En helt vanlig mamma med to barn - Elise 27 og Fredrik 24. Samboer med Peder. Jeg var leder mesteparten av min yrkeskarriere. Hadde et godt liv med de normale utfordringene hvor livet skjer på livets premisser. Alkohol startet med kos og moro i ungdommen - ingenting unormalt. Helt til det kom smygende med økende inntak ettersom pausene det ga meg føltes nødvendig. Jeg tok ikke signalene på alvor. Skjøv det foran meg. Dagen kom da jeg satt i sengen med glasset i hånda, kartongen i skittentøysdunken - jeg hadde dratt det for langt - jeg var blitt alkoholiker. Etter avrusning med påfølgende opphold på klinikk og god lærdom fra likemenn. er jeg nå en god porsjon rikere. Både på livserfaring og i forhold til mine drikkevaner - og jeg brenner for å dele min kunnskap.

Dette innlegget har 2 kommenta

  1. Hello! This is my 1st comment here so I just wanted to give a quick shout out and tell you I genuinely enjoy reading through your blog posts. Can you suggest any other blogs/websites/forums that deal with the same topics? Thank you so much!

  2. I have recently started a blog, the information you offer on this website has helped me greatly. Thanks for all of your time & work. “Quit worrying about your health. It’ll go away.” by Robert Orben.

Legg igjen en kommentar