Det var etter hvert angsten jeg måtte dempe ….
Skjelvingen og den forferdelige uroen. Jeg kjenner på den nå også. Uroen i magen. Og skammen. Det å vite helt sikkert at alle vet. Hvor ille det var. Drikke da jeg sto opp. På vei inn til badet for å tisse, tok jeg det første glasset. Hvis jeg beholdt det, dempet det skjelvingen noe.
Man kjenner seg igjen. Flotte,samt tøffe ord.Flott skrevet, Nina 🙋♀️