Igjen opplever jeg livets gang. Jeg blir helt slått ut. Hva er meningen med livet? Tanken kommer av seg selv. Jeg er litt for kjent i kjelleren nå om dagen. I mørket. Dystre tanker. De kommer sammen med følelsen, «tap av kontroll».
Da jeg opplever noen nære befinne seg i en livskrise. Kanskje ved veis ende? Det føles uvirkelig. Så plutselig. Så endelig?
Å miste kontroll over seg selv. Kontroll over sitt eget liv. Sin egen kropp. Umyndiggjort og ute av stand til å bestemme selv. Jeg grøsser ved tanken. Mister all livsgnist. Mot. Alt føles håpløst. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke skal oppleve dette. Kan jeg det?
Tap av kontroll og selvbestemmelse er blitt min største frykt
