Jeg prøver å finne min plass i livet. I livet ditt, i mitt, i denne verden. Verden som av og til, eller ganske ofte gir meg følelsen av at jeg ikke passer inn. Hvorfor er det sånn? Jeg vil høre til og føle at jeg sklir på plass. I dagene som går og verden som så effektivt følger klokka. Der det føles naturlig for deg. Eller gjør det det?
Jeg klarer ikke late som jeg er noe jeg ikke er. For jeg er jo ikke det. Men jeg er egentlig glad, sier jeg, inni meg. Spesielt når sola skinner, og den gjør alltid det, der bak skyen. Det er sånn det er inni meg også. Skinner på innsiden
