Kort mellom glad og lei

Jeg har sagt det før. Det er så skjørt. Så kort vei mellom. Hele tiden balanserende. Er ikke alle veldig irriterende? Kunne ikke det som ble sagt vært usagt? Så mye tomprat. Alt som fortelles og snakkes om. Jeg hater det! Akkurat nå så hater jeg det. Alenetiden, hvor ble den av? En stund hadde jeg alt for mye av den. Nå, ikke nok.
Det blir for mye for meg av og til. Jeg håndterer ikke så mye om gangen lengre. Mas, stress, informasjon, samtaler, alt er for mye. Jeg vil ha mindre. Vil ha stille stunder. Vi ha tid for meg selv med det jeg ønsker, der jeg ønsker på den måten jeg vil ha det. Vil være i fred, samtidig som jeg vil vite det er noen der ute. For meg.
Det er så vekslende, hva jeg vil ha rundt meg. Hva jeg er glad for. Jeg er så glad for å ha så mye og mange i livet mitt. Bare ikke alt på en gang. Orker ikke alt på en gang. Det veksler hva jeg er glad for. Ettersom hvor mye det mases. Stillhet. Det vil jeg ha. Ro. For faan, gi meg ro!
Jeg har ikke treningen min nå. Kan ikke trene. Er det derfor? Jeg finner ikke roen. Sinnsro. Så langt unna føles det.
Men så kommer den. Roen. Jeg takler mer igjen. Da jeg ikke er midt oppi det? Eller har jeg fått ting på avstand? Jeg faller til ro og orker igjen å høre på andre. Til en viss grad orker jeg det. Jeg må leve i nuet, må ta det som ting kommer. Jeg må holde meg selv i vater.