Å stå i skammekroken

Det har vært nødvendig, tror jeg. Å skamme meg. Det kom av seg selv, heldigvis.

Skammen slo ned i bilen på vei til klinikken for avrusning. Det var faktisk alt jeg klarte å føle, kun skam. Jeg satt i bilen på passasjersiden og ble kjørt til klinikken som skulle gjøre meg edru, og følte en så inderlig skam at jeg egentlig bare ville forsvinne. Det hadde jeg vel egentlig villet gjøre ganske lenge. Forsvinne.

Jeg visste at jeg ikke tok de rette valgene når jeg hver eneste dag løftet glasset og lot vinen renne nedover halsen og ned i magen. Det svei når drikken traff bunnen som eneste innhold. Men jeg kjente bedøvelsen komme, bomullen i hodet tetnet behagelig bedøvende. Jeg syntes absolutt det var verdt svien, det kjentes godt. Det var blitt det valget jeg hadde for å komme meg gjennom døgnet. Dagen som var lik natten og omvendt.

Da skammen slo til, visste jeg lite at det bare var begynnelsen. Det var en følelse jeg skulle kjenne på ikke bare lenge, men den skulle også øke i intensitet. Den første tiden klarte jeg nemlig ikke å se omfanget av hva jeg hadde forårsaket. Hvordan jeg hadde skadet mine nærmeste, barna mine. Heldigvis – jeg skjønte det ikke før senere, da jeg sto tryggere i edruskapen. Da sannheten kom til meg, hadde jeg opparbeidet meg en noe tryggere grunn. Jeg var stødigere på en måte. Allikevel – skammen som kom, økte og var nesten utholdelig, men jeg sto i det. Eller – jeg står i det, den dag i dag. For den vil alltid være der. I skrivende stund kjenner jeg tårene presse på, og jeg tillater meg det. Min måte å håndtere det? Jeg vet ikke. Erfaringen min sier at det er viktig å møte følelsene, kjenne på dem, snakke om dem, skrive dem. Følelsene som jeg før flyktet fra, som jeg døyvet med vin og feide vekk. Dette er jo hele forskjellen? Jeg må håndtere følelsene og tankene mine nå. For alkoholen var bare et symptom.

Da jeg begynte å skjønne noe av hva de rundt meg har måttet tåle, har jeg avfunnet meg med at det trenger å komme frem. De har også behov for å åpne seg. Fortelle hvordan det faktisk har vært å leve med en som meg. «Førbildet» må også frem. For ikke å nevne alle de andre pårørende i samfunnet vårt. De som kanskje aldri får kommet til ordet om hvordan ting har vært, eller fortsatt er. På vegne av alle syns jeg det har vært verdt å stå litt til i skammekroken. Men mest for barna mine – Elise og Fredrik. Det er skam hos dem også. De pårørende opplever veldig mye skam. Jeg skjønner det. Fryktelig.

Men – alt har en grense. Og jeg tror den er nådd. Grensen for hvor lenge man skal stå i skammekroken.

Samtidig tenker jeg at ved behov, kan jeg tåle å gå ut av komfortsonen igjen. Hvis nødvendig. Så må jeg i så fall vurdere behovet og nødvendigheten. For hvis jeg ikke har edruskapen min, hva har jeg da?

Hvordan kan jeg være den beste utgaven av meg selv?

Alt i dagens samfunn treffer oss på en eller annen måte. Det når oss enten vi vil eller ikke. Ubevisst når det oss gjennom det vi leser, hører, ser – ja, oppfatter – gjennom sosiale medier. Vi påvirkes av samfunnet vi oppfatter som «vanlig» og «normalt». 

«Vær deg selv» – sier alle. «Hvem er det, da»? – spør jeg. 

Jeg vet ennå ikke. Hvem er jeg? Hvem bør jeg være? Hvem vil jeg være? Hvem vil andre at jeg skal være? Jeg vet virkelig ikke!

Det eneste jeg vet, er at jeg vil gjøre andre glad. Jeg vil være der for andre. Jeg vil være et godt menneske. Jeg vil egentlig bare være. Og – jeg vil være lykkelig. 

Så hvordan skal jeg bli den beste utgaven av meg selv når jeg ikke vet hvem det bør være? 

Ja, jeg kompliserer. Men, det er vanskelig. Er det ikke? 

Så kanskje jeg bare kan være fornøyd med å være meg? Med mine feil og karakterbrister. Mine dårlige dager med sinne og tårer. Men også de gode der jeg klarer å få andre til å le. Der jeg gir trøstende ord eller et smil. Og når jeg bare er. 

For jeg er ikke perfekt, men jeg er i hvert fall meg. 


Du og jeg – endelig

Vi er tilbake. Tilbake i paradiset vårt. Aegina har alltid vært spesielt for oss. Vi har opplevd mye sammen her over mange år – både du og Fredrik – sammen med meg. Men nå er det du og jeg, Elise som er her igjen.

Etter mange år med for mye alkohol. For mange bekymringer, lovnader, nedturer, lovnader igjen, skuffelser og ja, mamman din var ikke mamman din. Men nå er vi tilbake her – og denne gangen tror jeg at jeg skal klare å holde meg edru. Du har sluppet meg inn og jeg vet konsekvensene hvis jeg tar det det første glasset.

Nå starter turen vi har ventet på – og jeg skal være tilstede.

Endelig

Dette har jeg ventet lenge på – men nå er jeg her igjen. Vi har ankommet hytta i Flåbygd der kajakken min ligger. I dag tidlig 04.34 hadde jeg klokka på vekking. Sola skulle stå opp 04.51 og jeg ville ha det med meg. Og så håpet jeg selvfølgelig at jeg ville få se beveren i år også – og det fikk jeg. Det var helt stille på vannet da jeg padlet mot stedet jeg vet han har hiet sitt. Rett ved der soloppgangen er finest. Det skjedde ingenting – jeg trodde en stund menneskene på et eller annet vis hadde fjernet ham. Men så – der kom han. Rett mot meg kom han prustende. Det var blikk stille rundt oss, helt fantastisk og jeg tenkte at ingen i hele verden opplevde et finere øyeblikk en meg. Og så – som vanlig slår han med halen et par ganger i vannet før han forsvinner under. Han vil ha meg vekk – jeg er for nære. For der inne ser jeg hiet hans. Egentlig så er hele strandkanten her fullt av kvist og kvast han har samlet.

På veien tilbake har to flokker ender også våknet – de seiler så stille på begge sider av sjøen. En måke blir stresset av at jeg forstyrrer. Den har nettopp fanget en fisk til frokost og mister den i det den letter. Likte nok ikke at jeg kom så nære. Alt dette gjør som vanlig at jeg tenker over situasjonen min. Nå og før. Det finnes ingen likheter med dette og det å ligge i senga og drikke hele døgnet. Det var samme om det var natt eller dag, tirsdag eller lørdag – bare som mål å bli “waisted”, bomull i hodet. Ja, nå er jeg alt annet enn det. Jeg er våken og tilstede, full av takknemlighet over hvilke muligheter jeg har. Og jeg akter å benytte meg av dem.

https://t.snapchat.com/YdZCYKlo

Legg meg til på snap: ninalea_3

Pårørende, eller hjelpeløs om du vil

Det er mange pårørende av rusavhengige. Veldig mange. Mange er berørt på en eller annen måte. Noen kjenner noen som har en avhengig i familien, en venn, en kollega, en nabo – alle kjenner vel noen, vil jeg tro. Og da blir man på en måte berørt. Hjelpeløs vil jeg si. For det er man virkelig. Det føles håpløst å stå på utsiden å se noen man bryr seg om, forfalle. Du vil så gjerne hjelpe, komme med råd, legge til rette og noen ganger vil du bare skrike: “ta deg sammen”. Allikevel blir du bare møtt med: “slapp av, jeg har kontroll”, “jeg har ikke noe problem” eller “pass dine egne saker”. Kanskje blir du avvist, får kjeft tilbake, får beskjed om å forsvinne? Ja, alkoholen eller annen rus for den saks skyld, virker sånn. Lenge fungerer alt også. Hus og hjem holdes i orden, jobben også. Fasaden er det ikke noe feil ved. En stund … til det går for langt og man mister grepet. For tro meg – man kommer dit. Det man ikke har gjort ennå – ja, man kan bare tilføye “ennå”. For det blir verre. Alkohol og rus er progressivt, det er helt sikkert. Det vil eskalere, og den som begynner å miste kontrollen vil etter hvert prioritere rusen fremfor alt annet.

Den avhengige vil bare være i fred med den nye vennen sin – rusen. Jeg ville det. “Kunne de ikke bare la meg være i fred”? “Jeg hadde det jo vondt, jeg trengte det”. Jeg ville til slutt bare ligge i senga mi og drikke. Det var det jeg orket. Og jeg skjulte det, gjorde jeg ikke? Gjemte vinen min i skapet. Mente jeg ikke plaget andre – det var de som maste på meg. Helt til jeg selv innså at det ikke gikk lengre – jeg mestret ikke livet mitt. Så klart tenkte jeg nok ikke på det tidspunktet, at jeg skjønte jeg ikke mestret livet, men “jeg trengte en pause”. Jeg var så utrolig sliten. Sliten og lei meg. Nervene var frynsete og jeg spiste ikke lenger. Det var minimalt jeg fikk i meg. Det gikk rett og slett ikke – jeg måtte ha hjelp, en pause. Jeg måtte finne det ut selv. Mine nærmeste hadde gitt opp å prøve.

Jeg måtte nå min bunn. Det nyttet ikke hva andre sa. Så mitt råd til pårørende og berørte er: ta vare på deg selv, vær der da du trengs, da tiden er inne for å hjelpe. Og en annen ting – ikke bli en medavhengig. En som legger til rette. Kjøper alkohol for da slipper andre å “se hvor ille det er” da vedkommende selv går på polet. Man må håndtere ting selv, alle må det. Ta vare på seg selv – for akkurat når det gjelder alkohol – da er man hjelpeløs.

Når andre feiler

Det er alltid trist når andre feiler. Sprekker, havner utpå, tar den første. Ja, for det er ofte det som skjer – at man bare skal ta et glass. Med den første blir det som regel mange fler. Eller kanskje det går bra den ene gangen, men så er det i gang igjen. Ofte verre enn før.

Dette er alltid trist å høre om. Når andre faller for fristelsen til å tro at nå, nå har jeg vel lært. Lært å drikke kontrollert. Sånn som andre. Men den gang ei. Det ender i kaos og elendighet – og da dette skjer så blir jeg som regel veldig lei meg på dem sine vegne. Man ser seg selv i situasjonen og grøsser. Og så tenker jeg – “bruk det for hva det er verdt”. Jeg ser jo at det ikke går bra. Med andre ord – jeg bør ikke prøve. Jeg bør ikke tenke tanken engang, for da kan det være for sent. Tanken kan bli en besettelse og føre til at det ikke er noen vei tilbake. Lar jeg tanken spinne vet jeg med meg selv at det ikke lar seg stoppe. Så hekta, ja syk, er jeg. For alkoholisme – det er en sykdom. Kall det gjerne en allergi. Hvis peanøtter er din allergi og dødelig for deg, ja da vil jeg tro du ikke spiser peanøtter.

Å lære av andres feil høres kanskje stygt ut? Men når det allikevel hender at andre tar disse valgene så velger jeg å dra de til min fordel. Sånn er det bare – så får jeg bare håpe at det ikke er jeg som feiler neste gang.

Hvordan er din dag?

Ja, hvordan er DIN dag? Sånn egentlig! Har du det bra? Ikke helt? Hva skal til for at du skal ha en bra dag? Et lykkelig liv?

Jeg tenker ofte etter: “er jeg lykkelig”? Dette er jo noe vi streber etter, ikke sant. Lykken som alle andre ser ut til å ha. Ofte er det jo ikke helt sånn – at alle fasadene vi ser rundt oss er så perfekte. Disse tankene har fått meg til å innse at jo, jeg er lykkelig. Selv om ikke alt er perfekt. Alt går ikke på skinner. Regninger må betales, mine nærmeste håndterer sykdom, noen er gamle og jeg har mine problemer. Allikevel – jeg er glad og fornøyd for det jeg har og hvordan livet er. Livet skjer på dets premisser og jeg tar imot. Jeg håndterer det. Noen ganger reagerer jeg på første tanken og jeg hisser meg opp, blir oppgitt, sur og lei. Men da jeg klarer å stoppe opp og starte på nytt så går det fint. Jeg kommer gjennom det meste uten å dra det med meg til øverste etasje. Hodet kan etter hvert bli en ganske så stor bolig ettersom jeg lar altfor mange bekymringer flytte inn. Det er på tide å lufte – ventilere. Sortere og la passere. Gjort er gjort og spist er spist, og så videre.

Så – har du funnet det? Hva som skal til for at dagen skal bli fin, kjenne at du egentlig er ganske lykkelig? Ikke perfekt, rik og helt uten feil, men litt sånn takknemlig over å være tilstede. Kjenn på hvem du er og vær fornøyd med det. Prioriter det som skal til for å komme dit. Gjør det for din skyld. For meningen med livet, det er faktisk å nyte det! Og det er ganske fint.

Noen ganger erè ålright …

Odd Børretzen var fin, syns jeg. Og noen dager er det helt all right. I går var en sånn dag – ja, i dag også egentlig. Men det var i går jeg begynte å tenke på det. Det var vel egentlig takknemligheten som slo til igjen. Jeg kjente på en veldig takknemlighet over livet. Det hender jeg gjør det og det er fantastisk. Jeg kjente en stor takknemlighet over å bare være tilstede – frisk og opplagt. Vi har alle bekymringer og ting som venter, men allikevel er jeg blitt flinkere til å kjenne etter at jeg kan være lykkelig selv om ikke alt er perfekt.

Jeg skulle ha venninner på besøk også, og kjente at dette gjorde meg glad. Og så slo det meg – jeg er ferdig med å fikse fasaden. Jeg trenger ikke det. Jo da, jeg dekket bordet og kjøpte noen blomster for å gjøre det hyggelig men that`s it. Ferdig med de greiene der med å bevise for andre hvor fint og godt jeg har det. For hvordan jeg har det inni meg, det fikk jeg av de som kom. De fantastiske venninnene mine fra gamle dager – vi skravlet som vi gjorde før. Vi lo så vi skreik av tidligere hendelser. Herregud så glad jeg er for at jeg har levd livet mitt med gode venner og fortsatt kan gjøre det.

Takk til Helga som sto for hudpleien og takk til Elisemin som stilte opp for mamman sin.

Alle veier fører til Rom(a)

Ja, denne gangen førte veien meg til Roma. Veien jeg går og holder meg på viser seg og ha mange flotte avstikkere som hjelper høye skuldre å senke seg. 

For en fantastisk flott by Roma er. Fra første øyeblikk omfavnet jeg denne mye omtalte hovedstaden. Både bygningene, de smale gatene og ikke minst maten – jeg elsket det. Denne gangen lot jeg shoppingen være og bare nøt det å kunne slappe av. Det å sitte ned, bare se og lytte til en annen kultur føltes deilig avslappende igjen. Skolebøkene var gjemt og glemt for noen dager. Dette er virkelig en by som fortjener å besøkes og oppleves med alle sine skatter. Jeg så ikke noe til paven – kanskje neste gang. 

Har dere vært i Roma? Hva syns dere?

Colosseum

Tre år er gått

Tre år med oppturer og nedturer. Gode og mindre gode dager. En ubeskrivelig lykke og i neste øyeblikk et stort savn – en sorg. Sorgen over å aldri få oppleve følelsen av «get waisted» noen gang igjen. Følelsen av bomull og likegyldighet, susete, svevende tanker og ord. Men det var også de vonde tingene – følelsen av å bli sett ned på, håpløs og bare irriterende. Allikevel kommer øyeblikkene da jeg savner det – borte i mitt eget hodet, kun med tanke for det neste glasset. 

Etter konsekvenstenkningen som hindrer tilbakefallet, kommer da takknemligheten tilbake. Jeg føler igjen lykke for hva jeg har. Alt jeg har fått tilbake og hvordan jeg har lært meg å sette pris på de små tingene som gjør livet så godt. Viktigheten av å ta vare og sette pris på det jeg har. Være oppriktig glad og takknemlig – det kommer nemlig av selv da man nesten har mistet det. 

Eller – ikke helt av seg selv da. Det krever hard jobbing. Jeg vil være ærlig og si det som det er. Det er jobbing hver dag, fra morgen til kveld. Nettene får jeg ikke gjort noe med – da drømmene kommer. Drømmer med fyll, skam, skuffelse og maktesløshet. Disse kommer fortsatt ofte – som en påminnelse?

Men de fleste dagene er gode, og noen også fantastiske på grunn av denne jobbingen. Og jobben gjør jeg sammen med likesinnede. Arbeid med 12 trinn – et program som har eksistert i snart 90 år. Kun det første trinnet handler om alkohol, resten er selvinnsikt og hvordan bli en bedre utgave av meg selv. Det å få dele dette med andre som føler det på samme måten gjør det både spennende og godt. Trygt vil jeg si, og det er så viktig nettop fordi det ligger mye frykt bak symptomet alkoholisme. For det er et symptom av noe mer som skaper rustrangen – flukten vi føler som en god favn. 

Alkoholisme er en sykdom. Men man kan leve godt med den – edru. For meg merkes den ved min slitenhet. Jeg orker ikke det samme som før. Men jeg øver på å leve med det. Og så har jeg mine karakterbrister. Her kommer de 12 trinn inn. De hjelper meg til å bli kjent med meg selv. De gjør meg til den beste utgaven av meg selv – meg, ingen andre. Det handler om åpenhet, villighet og ærlighet – uten dette faller jeg tilbake. Da mister jeg alt og det vil jeg ikke. Konsekvensene blir for store. Livet er så godt nå. Jeg takler noen dårlige dager innimellom. For de gode dagene er helt fantastiske. Når jeg gleder meg over de små tingene. Livets goder. Det kan være noe så enkelt som at sokkene mine er gode, at jeg kan spise god mat og aller mest – jeg kan ringe barna mine ❤️🙏🏻